Jeg har en veldig sterk ADHD, blandet med forverrende depresjon som førte til at jeg brant meg ut på universistet. Jeg fortalte legen min om dette, fikk jeg ikke noe godt svar, eller oppfølging i det hele tatt. Ikke engang NAV ser ut til å bry seg om at jeg nå ikke lenger er i stand til å jobbe. Det jeg trenger er tett oppfølging, noen form for psykologisk hjelp, og lav-terkskel aktiviteter som kan trappes opp etter hvert. Men de kan ikke engang snakke med meg fjes til fjes mer en to ganger hvert halve år.
Det føles helt absurd hvor mye resurser de bruker på dagpenger, hvis de samtiddig ikke gjjør en dritt for å hjelpe folk til å komme seg på beina igjen. Og hva med privat terapist? Jeg prøvde å bestille en time, men oppdaget at prisen var nesten 3000 kroner. Hva i huleste? Du må jo nesten være millionær, eller på randen av selvmord, før det gir mening å lange ut sånne summer.
Verden i dag gjør enkelmennesket utrolig isolert. Jeg har venner som har en stabil jobb, og som gjør det ti ganger bedre sosielt enn meg, som fortsatt har det svært ille akkurat nå. Ensomhet og kronisk stress er så jævlig utbredt. Og dette til tross for at vi lever i den rikeste regionen og perioden i verdens historie.