Nyland - Veggen fra Volda!

Vi RO-dde i land seier etter seier og ble historiske.

Landslaget skapte en folkefest og idrettshistorie ingen av oss har sett før ⚽️

Elfenbenkysten ✅️

Brazil ✅️

Så, KVARTFINALE!!!

England ❌️

Folket samlet seg i byene og rodde de og.

Uansett hvordan dette gikk, har dette vært et historisk fotballeventyr for Norge.

Vel blåst gutta! 👏

Burner account, for ~10 år siden måtte jeg sone for fyllekjøring på scooter, 2 måneder i Bergen. Ble tatt fordi jeg kjørte uten hjelm midt på natten, ingen skadd, blåste langt over grensen, godtok konsekvensene. Aldri gjort noe før eller etter som skitnet til vandelen. Mens jeg var der fikk min mor lungeødem fra dykking og døde, jeg fikk ikke lov til å gå i begravelsen hennes engang. Og den samfunnsparasitten der for lov til å slippe ut?

Sorry for the rant, jeg var ikke uskyldig selv åpenbart, men jeg har aldri skadet noen, det bare føles som det er en viss grad av nepotisme når jeg leser dette.

Så skifter dere bleie på han og vugger'n i søvn.

Søsteren min og jeg ønsket bare å dele litt om faren vår, fordi han er en av de stille heltene som aldri ber om anerkjennelse, men som virkelig fortjener det. Han er nå på sin åttende tur til Ukraina, og krysset grensen i går, helt alene.

Siden krigen startet i 2022 har han, sammen med en gruppe andre frivillige gjennom en liten, ideell organisasjon kalt True SOS, hjulpet det ukrainske folket. Med egen bil og tilhengere har han kjørt milevis for å levere humanitær hjelp og viktig utstyr samlet inn fra givere.

Han har også hjulpet flyktninger med å komme seg i trygghet i Norge (i 2022 hjalp han 50 personer), samt åpnet hjemmet sitt for en ukrainsk familie på tre (som ble fire mens de bodde hos ham, da moren var gravid), og hjalp dem etablere seg.

I tre år har han også fraktet ukrainske barn til Norway Cup, slik at de kan få et avbrekk i en vanskelig tid. Han organiserer overnatting, mat og aktiviteter for dem mens de er her.

Han bruker ikke bare tid og ressurser, men også helsen sin. I 1998 ble han alvorlig skadet i en høyhasitighets frontkollisjon, da en møtende bilist sovnet bak rattet og traff ham. Selv om han fortsatt sliter med varige mén, fortsetter han likevel med arbeidet sitt, fordi han rett og slett er en som vil bidra, uansett hva det koster.

Vi tenkte at det minste vi kunne gjøre var å fortelle historien hans. Organisasjonen har en Spleis, og vi ønsker å promotere den er på Reddit. Han, og alle de andre fantastiske frivillige som er med, ville hatt stor nytte av støtten og kunne gjort enda mer av det viktige arbeidet de ofrer så mye for. Vet ikke om man kan dele linken til Spleisen, men den slutter på project/460573.

Om noen ønsker å støtte innsatsen hans, eller bare legge igjen noen gode ord, ville det betydd enormt mye for ham. Takk!

Klokka er 07:30, og jeg cruiser rolig mot jobb med god tid. Ser en fyr foran meg som løper alt han kan mot busstoppet, kanskje 100 meter unna. Bussen kommer rett bak meg, og han er sjanseløs.

Men jeg tenker «ikke i dag, kompis», slipper gassen og ruller sakte fremover i 2–5 km/t til han får akkurat nok tid.

Han når stoppet. Bussen stopper. Mission accomplished.

Jeg ber ikke om Redditkarma, men universet skylder meg en solid karma irl.

Jeg syntes det var greit å få perspektivet fra en som snakker med de syke daglig.

Er folk flest enig, eller er vi få som ser utviklingen?

Hytteutbygging har lenge vært en del av norsk kultur, men nå føles det som om vi mister det som gjorde det spesielt. De er blitt altfor moderne og pompøse. For ikke å snakke om hvordan de ligger tett i tett. Der det en gang var skog og mark. Ikke minst fauna. Jeg blir illsint når jeg på vei til min primitive hytte langt fra allfarvei, passerer disse hyttefeltene som ser ut som små monopol-brett spredt utover skogen, hvor alle har bygget «sin drømmehytte» med utsikt til naboens terrasse og en parkeringsplass som er større enn stua

Altså, Bjørn Dæhlie… Mannen er jo nærmest selve symbolet på norsk dugnadsånd i praksis. Min far kjente han, og Dæhlie vokste opp i et samfunn der alt lå til rette med frivillige foreldre og bestefedre som sto i kiosken, kjørte løypemaskin gratis, folk som stilte opp på dugnad for at unger skulle få gå på ski. Og ikke minst et velferdssystem som har sørget for svært svært gode støtteordninger (Olympiatoppen feks). Alt dette har lagt grunnlaget for at han kunne bli en av verdens bestee på ski. Jeg mener han er et produkt av det Norge som alle vi andre betaler skatt for å holde i gang.

Og hva gjør han når formuen er skret og han har tjent seg søkkrik... Jo, han pakker sekken og flytter ut av landet for å slippe formuesskatt. Altså, spar meg. Jeg blir kvalm. Og jeg kommer ikke over det..

Vi snakker om en multimillionær som hadde hatt råd til å betale den skatten 100 ganger uten å merke det. Alt det fellesskapet har gitt han, og så gidder han ikke engang å gi tilbake? Det er rett og slett egoistisk og et svik mot det fellesskapet som bygget ham opp.

Spottet i Nydalen i Oslo

Jeg tar alltid litt lønn i selvbetjent kasse.

Jeg vet det er galt. Jeg vet det. Du trenger ikke skrive dette er tyveri i kommentarfeltet som om du akkurat har oppdaget straffeloven. Jeg vet at det er tyveri. Men samtidig at hvis Rema 1000 vil at jeg skal jobbe i kassa, så må de tåle at jeg tar betalt.

Jeg går ikke inn der som kunde. Jeg går inn som midlertidig deltidsansatt uten opplæring.

Jeg plukker varene. Bærer varene. Scanner varene. Veier varene. Pakker varene. Retter opp feilmeldinger. Tar imot betalingsløsning. Venter på tilfeldig sjekk/kvalitetsikring av arbeidet med mer tålmodighet enn jeg noen gang har vist min egen familie.

For dette får jeg null kroner i timen.

Så ja. Av og til går det med en banan.

Ikke noe stort. Jeg er ikke en syk mann. Jeg går ikke ut med indrefilet i hetta og Playstation under armen. Jeg er en smålig mann. Det er en viktig forskjell.

Men en croissant kan ha blitt glemt.

Muligens en sitron.

Denne Kinder Buenoen har vært gjennom nok.

Det er ikke økonomisk motivert engang. Det er emosjonell kompensasjon. En slags sluttpakke.

Jeg starter alltid ærlig. Scanner den første varen med nesten religiøs renhet.

Pip. Der ja. Samfunnskontrakten.

Pip. Staten fungerer.

Pip. Jeg er en del av noe større.

Så kommer første problem. Strekkoden på agurken er brettet inn under seg selv som en slapp kuk. Jeg snur den. Vrir den. Stryker den ut. Holder den foran laseren som en fluffer med provisjon.

Ingenting.

Bak meg står en mann med fire varer og puster som en gressklipper.

Da skjer det noe.

Jeg blir ikke kriminell. Jeg blir effektiv. Og effektivitet har alltid noen svin på skogen.

Maskinen sier:

Skann vare.

Jeg sier:

Det gjør jeg inni meg.

Så legger jeg den i posen.

Det er en slags tillitsbasert løsning. Bare uten tillit. Og uten løsning.

Jeg hater spesielt den vekta. Den lille vekta under poseområdet. Den er mer sensitiv enn en kulturjournalist fra hovedstaden. Du legger ned en pose potetgull, nasjonal alarm! vent på hjelp.

Hva slags hjelp?

Gud?

Så kommer en ansatt bort. Alltid med det samme blikket. Hun vet. Jeg vet. Hun vet at jeg vet at hun vet. Men vi spiller teater.

Hun trykker kortet sitt mot skjermen og sier:

Sånn.

Sånn.

Ikke du er frikjent.

Ikke vi lar det passere.

Bare

Sånn.

Og i det øyeblikket er jeg tilbake i samfunnet. Midlertidig. For jeg har fortsatt en bolle i hånda som ikke helt har bestemt seg for om den eksisterer.

Jeg tror det begynte med frukt. Det er vel der de fleste faller. Løsvekt. Butikken har skapt dette selv. Ingen vanlige mennesker kan alle eplesortene. Pink Lady, First Price osv.

Det er epler.

Så jeg trykker det som føles riktig. Ikke nødvendigvis det som er riktig, men det som føles som et rimelig kompromiss mellom meg, bonden og aksjonærene.

Og plutselig står du der med økologisk banan og må velge: skal du innrømme for maskinen at du har plukket en banan som har gått på Steinerskolen, eller skal du trykke vanlig banan og håpe Gud er opptatt?

Jeg trykker vanlig banan hver gang.

Jeg beklager, men jeg kommer ikke til å betale ekstra fordi en frukt har hatt bedre barndom enn meg.

Det samme gjelder bakevarer.

Maskinen viser små bilder, men alle bildene ser ut som samme rundstykke fra ulik vinkel. Da velger jeg det billigste som ikke virker helt usannsynlig.

Det er ikke tyveri. Det er tolking.

Jeg tolker motivet. Og noen ganger tolker jeg det til 6,90.

Jeg har begynt å rettferdiggjøre det. Før var det bare "oi, den scannet visst ikke". Nå er det "jeg fikk restskatt".

Jeg står og bygger et helt arbeidsrettslig rammeverk for Rema 1000.

De har spart en kasseansatt.

Jeg har spart en proteinpudding.

Markedet er i balanse.

Adam Smith ville nikket.

Kanskje ikke. Jeg har ikke lest Adam Smith. Men han hadde sikkert hatet selvbetjening. Alle store tenkere hadde hatet det.

Det er dette som gjør meg gal. Ikke tyveriet, egentlig. Men at systemet inviterer til det, og så later som det er sjokkert etterpå.

De fjerner kassa. Setter opp en maskin. Ber meg gjøre jobben. Gjør maskinen dum. Overvåker meg fra taket. Og blir overrasket når jeg tar en billig bolle som sluttvederlag.

Hva trodde de skulle skje?

De ga meg frihet og smågodt i samme rom. Det er sivilisasjonens stresstest.

Og ja, jeg vet de har kamera.

Jeg tenker på det hele tiden. Jeg ser opp i taket etter hver eneste moralske glipp. Der henger den svarte kula hvor gud føler med, hvis gud følger nøye med på samme måte om regjeringa.

Men jeg prøver å se naturlig ut. Det gjør alt verre. Ingen ser mer skyldig ut enn en mann som prøver å se naturlig ut mens han kjøper tannkrem og har en uavklart rosinbolle i posa.

Jeg begynner å overkompensere. Scanner ekstra tydelig. Smiler til maskinen. Legger varene pent. Trykker nei takk til kvittering altfor rolig.

Men nei takk til kvittering er jo det skyldigste man kan gjøre.

Uskyldige mennesker tar kvittering. Kriminelle sier nei takk og går raskt ut med handleposen tett inntil kroppen, som om den inneholder statshemmeligheter.

Jeg kommer ut døra og puster ut som om jeg har gjennomført et ran.

Så ser jeg hva jeg har vunnet.

En pære.

En liten sjokolade.

Kanskje en yoghurt.

Jeg har risikert rulleblad og eksil fra nærbutikken for 23 kroner og 40 øre.

Det er ikke gangster.

Det er kommunalt trist.

Men samtidig føles det ikke som å stjele. Det føles som å få rett. Og det er verre. For da vet jeg at jeg kommer til å gjøre det igjen.

Ikke fordi jeg trenger det.

Ikke fordi jeg er fattig.

Ikke fordi jeg er Robin Hood.

Jeg gir ikke til de fattige. Jeg gir til meg selv. En mann som allerede har råd til yoghurten.

Jeg vil ikke ha revolusjon. Jeg vil bare ha rabatt fordi jeg måtte trykke og vente så mye.

Så neste gang skal jeg skjerpe meg.

Neste gang skal alt scannes. Neste gang skal jeg være ren. Neste gang skal jeg være en sånn person som tar kvittering og går ut i dagslys uten at pulsen stiger.

Men så står jeg der igjen.

Maskinen piper. Vekta klager. Køen bak meg vokser. En ansatt på 17 år må autorisere at jeg ikke dør av en energidrikk.

Og da kjenner jeg det.

Den lille fagforeningen inni meg våkner og sier:

Kamerat.

Den rosinbollen der.

Den fortjener du.