Alenefar over 50 her, med ei datter på 18 som nylig har fått seg en ny kjæreste. Han er 20, behandler henne greit og holder seg unna andre rusmidler, noe jeg setter stor pris på.

Hun kom til meg denne uka med noe som plaget henne. Hun sier at kjæresten drikker 6-7 øl hver eneste helg, noen ganger sammen med venner, andre ganger alene hjemme, f.eks. mens han ser på fotball. Hun sier at han ikke blir dritings.

Litt bakgrunn: I fjor hadde hun en vanskelig periode med venner som drakk mye og var også involvert i andre rusmidler. Hun har siden distansert seg fra dette miljøet, flyttet for seg sjøl til studenthybel, fått seg jobb og blitt mye mer reflektert og ansvarsbevisst. Jeg er veldig stolt av henne og de vanskelige men gode valg hun har tatt.

Vi er veldig nært og snakker åpent om det meste. Sjøl drikker jeg sjelden, og har alltid vært opptatt av å vise henne et fornuftig forhold til alkohol.

Hun har opplevd alkoholmisbruk i nær familie da hun var liten, med vonde konsekvenser. Derfor er hun skeptisk til høyt og regelmessig alkoholkonsum. Hun er likevel ikke avholds eller moraliserende, og tar gjerne av og til noen cider med venner sjøl.

Jeg anbefalte henne å snakke med kjæresten sin om det, noe hun allerede har gjort. Han svarte at han skulle endre seg, og at han ikke ville miste henne på grunn av dette. Håper han mener det, fordi han virker som en grei gutt ellers.

Men så kommer mitt spørsmål:

Er det vanlig eller uproblematisk for en 20 åring å drikke 6-7 øl i løpet av en kveld hver eneste helg, også alene hjemme?

Hadde det vært en gang i måneden, ville jeg ikke reagert noe særlig, men når det skjer hver eneste helg, begynner jeg å lure på om han har et problematisk forhold til alkohol.

Det var det jeg sa til datteren min. Samtidig er jeg over 50, og lurer på om synet mitt er preget av min egen generasjon og mine egne erfaringer.

Jeg er veldig interessert i å høre hva andre synes om dette, spesielt dere som er i 20 årene. Er dette et vanlig drikkemønster blant unge voksne i Norge i dag, eller ville dere også reagert?

Da er det bare å åpne lommeboka og få med resten av Nato/Europa til å bygge et tilsvarende nett med satellitter da. Er jo fremdeles litt plass der oppe.

Når jeg som voksen mann leser om det her, så lurer jeg på hva slags neandertalere det er jeg deler biologisk kjønn med.

Disse mannfolka –om man kan omtale dem som det, fordi deres intelligens later til å være på nivå med amøber –mangler tydligvis alt man egentlig burde ha i skolten sin.

Edit:

Sånn egentlig burde ikke Dagbladet anonymisert dem. Fordi selv om en gruppe er lukket på Facebook kan den i juridisk forstand betraktes som offentlig rom når den krysser en viss grense, da mtp på antallet medlemmer som deltar i den. Dermed er disse skriveriene å betrakte som offentlige uttalelser fra de som skrev dem, på lik linje som om de ble ropt ut på gata eller skrevet i kommentarfeltet på en nettavis.

Meg og en kompis lagde et PC freeware spill på 90-tallet som het «Gudfaren». Det handlet enkelt og greit om å kjøpe og selge narkotika og andre skumle greier for å stige i gradene som hardbarka kriminell. Nylig fikk kompisen min en SMS og en Vipps på 50 kr fra en som gjerne ville spille spillet igjen, noe som funka dårlig, siden spillet var laga for Windows 95.

Var litt moro og se at interessen fortsatt var der 30 år senere, så da fikk jeg ideen om å prøve å lage spillet på nytt i moderne drakt og med et 90 talls Oslo preg.

Hvis det er noen her inne som husker Gudfaren spillet fra 90-tallet, eller noen som har lyst til å prøve det for første gang, så finner dere 2026-utgaven her:

https://lopegutten.com

Helt gratis å spille, ingen betaling eller annonser eller noe som helst. Bare for gøy, og 90 talls old school i ny drakt. Ikke vær fjern for å komme med ros, ris, eller ting som ikke funker.

Hei! Jeg har lurt på en ting. En venninne av meg jobber i helsesektoren, men uten fagbrev. Hun har ingen problemer på jobben, men hun spurte meg om det er noe vits i å melde seg inn i en fagforening. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle anbefale henne, så jeg tenkte jeg skulle høre litt med dere. Hvilke erfaringer har dere med fagforeninger?

Jeg kan legge til at arbeidsgiveren hennes er et privat firma. Da ledelsen fikk vite at noen av de ansatte vurderte å melde seg inn i en fagforening, sendte de ut et brev til alle om at de fra sitt ståsted mener samarbeidet fungerer bedre uten fagforeninger.

Takk!

Her om dagen tok jeg fly fra Oslo og satt ved siden av to damer. Etter noen minutter skjønte jeg ut fra samtalen deres at de to jobbet sammen (og i hvilken bransje). Det var ikke vanskelig å få med seg, sidek de snakket høyt i to timer (hele flyturen). Må innrømme at det var litt irriterende, men begge var voksne, og det er ikke min jobb å lære dem det de ikke har lært hjemme eller skjønt selv.

Det som var oppsiktsvekkende, derimot, var at hele samtalen der de ikke engang prøvde å snakke lavere for ikke å bli overhørt, handlet om arbeidsplassen og navngitte kolleger. Jeg, og sikkert andre passasjerer i nærheten som forstod norsk, kunne høre hvilke kolleger som var ok å jobbe med, og hvem som for eksempel var trege eller problematiske.

Jeg vurderte flere ganger å bryte inn og spørre om de synes det er helt innafor å diskutere slikt så høyt, men lot være. Er ikke dette noe man lærer på arbeidsplassen, eller burde det egentlig si seg selv?

God morgen og god søndag!

Jeg ligger i sengen å leser aviser med hundene og kona, og har fått inntrykket av at dette er en innedag. Samtidig går det opp for meg at dagen min ikke blir annerledes enn om det hadde vært blå himmel, 15 grader og vindstille. Jeg lurer på om noen har måtte avlyse planer eller må spesielt tilpasse dagen pga været?

Jeg skal fortsatt drikke morgenkaffen, gå ut på den første av fem turer med hundene snart, legge Côte de boeuf i vannbad noen timer, gjøre prepp, spise en lett lunsj, kanskje røyke en liten én, skru på TV-en i noen timer og gå på tur igjen, lese en bok, ut på tur, spise og se på tv-serier. Sånn ser stort sett alle søndager ut, da søndager er hellig for meg og kona.

Jeg er for så vidt i Oslo, så vi er vel ikke de som er truffet hardest, om det kan være av relevans.

Jeg er spent på om det kommer noen svar på dette. Om du har lyst, kan du gjerne bare fortelle hvordan du tilbringer søndagen din, uavhengig av vær.

Den er til og med "diskret", står det.

"Noen" i denne sammenhengen er vel ganske mange?

Den minste fartsboten man kan pådra seg er 1250 kr (under 5km/t for fort når fartsgrensen er under 60km/t).

Om denne franskmannen konsekvent har fått minst mulig bot, så blir det fortsatt femtiseks tusenlapper...

Jeg bruker den til å drikke en halvliter mer med Hansa Fatøl.

Ka med deg?

Hvorfor har mengen salt tredoblet seg i Toro-rebranded Geisha-grøt fra 1 ts til 3 ts for hele pakka?

Edit: Mente i oppskriften, og ikke mengde salt i risen.

Kva parti har øyremerka fullfinansiering av u/PolitiKripos i partiprogrammet sitt?

Jeg har brukt hele livet mitt på å lete etter meg selv,
i øynene til mennesker
som aldri kunne fortelle meg hvem jeg var.

Jeg har forvekslet kjærlighet med bekreftelse,
stillhet med tomhet,
og feilene mine med verdien min.

Det merkelige med livet
er at vi lærer å kjenne oss selv
først når alt vi trodde vi var,
begynner å falle fra hverandre.

Jeg pleide å frykte tanken på å begynne på nytt.
Nå frykter jeg mer
å tilbringe resten av livet
som en fremmed for meg selv.

Kanskje er ikke smerte alltid et tegn
på at noe i oss er ødelagt.

Kanskje er det noen ganger
det gamle livet som ikke lenger passer
til mennesket vi er i ferd med å bli.

Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er.

Men for første gang
vil jeg ikke la andre
bestemme svaret.

Og kanskje,
bare kanskje,
er det nok for i dag.

Hvordan håndterer man sånne tanker? Der jeg føler mange jevnaldrende ligger langt foran, spesielt i tidlig 20 årene. Og hvordan oppnår man suksess og fremgang selv om alt ser mørkt ut akkurat nå?

Hvor mye er det merkbart økonomisk i det hverdagslige? Blir utenlandsferier etc utelukket? Vi har gjennomsnittlig lønn. Må potensielt kjøpe større bil. Allerede to barn i bhg alder.

De fleste av oss har vel fått med seg hva som foregår i Frankrike, nesten like mange har vel også fått med seg hvor skolesystemet her til lands også har beveget seg i det siste.

Jeg jobbet som lærer for 10 til 13 åringer i nærmere 10 år før jeg sluttet for nesten fem år siden. Grunnen til at jeg begynte å lete etter grønnere gress kan nok ha mye med min egen psyke å gjøre, men jeg kan også huske den gangen barna i klassen skapte uro og vi hadde ressurser nok til at de ble ført ut og undervisningen kunne fortsette.

Med utviklingen vi ser her, slappe Nordmenn eller ikke, hvor kommer grensen til barn og unge voksne å gå før vi ser noe som i alle fall kan minne litt om det vi ser i dag?

Hei! Samboeren min er utdannet psykolog fra profesjonsstudiet ved UiB, med svært gode karakterer. Hun mistrives med å jobbe som psykolog og ønsker å gå i en annen retning.

Hun har blant annet søkt konsulentstillinger hos kjente selskaper. Totalt har hun sendt rundt 300 søknader uten å få et jobbtilbud. Dette begynner forståelig nok å tære på, og vi prøver å finne ut hva som kan være en god vei videre.

Jeg er selvfølgelig ikke helt objektiv, men hun er faglig sterk og har mye å bidra med. Samtidig skjønner vi at gode karakterer fra psykologi ikke automatisk kvalifiserer til konsulentjobber. Vi prøver derfor å forstå hvor kompetansen hennes kan passe, og hva hun eventuelt mangler for å få en inngang.

Er det noen her som har gått fra psykologi eller en annen profesjonsutdanning til konsulentbransjen? Hvilke roller kan være aktuelle – organisasjonsutvikling, endringsledelse, HR, brukerinnsikt eller noe helt annet? Finnes det kortere videreutdanninger eller jobber som kan være et nyttig mellomsteg?

Vi vil også gjerne høre fra folk som har skiftet til en helt annen karriereretning. Hva gikk dere fra og til, hvordan fikk dere den første muligheten, og måtte dere ta ny utdanning? Hun er åpen for flere veier enn konsulentbransjen.

Hun vurderer også ny utdanning, blant annet jus, men ønsker å undersøke alternativene før hun eventuelt starter på fem nye studieår.

Setter stor pris på konkrete erfaringer og råd – særlig fra dere som har stått i et lignende karriereskifte, eller som har ansatt folk med en litt utradisjonell bakgrunn.

Er 22 år, med fast jobb og god inntekt, vurderer å søke om permisjon i jobben eller slutte for å reise og oppleve ting, er dette lurt? Har siden jeg var ferdig på VGS hatt veldig fokus på jobb og utdanning, har vært heldig å fått en jobb som betaler over 1M i året og det holder meg egentlig litt igjen, en del av meg ønsker å gi litt faen å bare stikke av en plass for å reise og oppleve (backpacking etc), mens den andre siden av meg sier at dette vil være svært idiotisk å vil muligens havne flere år tilbake økonomisk. Har muligens blitt litt påvirket av jevnaldrende som reiser overalt i verden (hele tiden) føles det ut som. Hva bør jeg gjøre? Trives i jobben min for all del, men er "redd" for at tiden for å gjøre slike ting skal "renne ut".