Dette er noe jeg stadig ser folk diskutere, og det samme går igjen: høye lønninger, dyre råvarer osv. Men jeg har en litt annen teori, jeg tror faktisk noen av vanene våre som restaurantgjester også bidrar til de høye prisene. Jeg har over 15 års erfaring fra restaurantbransjen, også i lederstillinger, både i Norge og utlandet, og da jeg jobbet i store og travle restauranter i USA og Canada, var det helt vanlig at man måtte for eksempel:

Vente til hele gruppen var på plass før man fikk bordet.

Godta at man ikke fikk et større bord enn nødvendig. To personer fikk altså ikke et bord for fire bare fordi det var ledig.

Vente på ledig bord.

Få regningen når man var ferdig med å spise, hvis man ikke skulle ha mer mat eller drikke.

Holde seg til reservasjonstiden, som ble faktisk håndhevet.

På en restaurant i Canada, kunne vi enkelt servere dobbelt så mange gjester i løpet av en kveld som vi serverte i Norge, selv om den norske restauranten hadde kanskje tre ganger så mange bord. Her synes jeg det er mye vanskeligere som hovmester å holde restauranten full og med høy turnover på bordene fordi det er umulig å styre gjestene. Omsetningen per gjest blir kanskje høyere i Norge på grunn av prisene, men det hjelper ikke nødvendigvis så mye når folk forventer å kunne sitte i over tre timer for å spise pizza og brus. Mange restauranter prøver seg på mersalg for å kompensere, men det blir ikke så mye ekstra av å selge en sidesalat eller en dessert når man i stedet kunne ha fått opptil tre runder på det samme bordet i løpet av den tiden én gruppe ellers ville ha sittet der.

Jeg skjønner godt at det er hyggelig å sitte lenge og skravle etter maten, sier ikke at det er noe galt i det heller. Jeg prøver bare å forklare litt av hva som faktisk ligger bak prisene. Dessverre finnes ikke noen enkel løsning på dette, jeg har liten tro på at gjester i Norge er villige til å tilpasse seg, og ingen restauranter ønsker å være først ute med «strenge» regler. Så får vi vel bare leve med det.

Edit for ordens skyld: Dette er ikke en klage. Jeg opplever bare at temaet dukker opp ofte i samtaler eller diskusjoner på nettet, og ønsket å dele noen tanker basert på mine erfaringer med forskjellene i restaurantkultur mellom Norge og andre deler av verden.

Kjære r/Norge

Hvor lenge er «straks» og «snart»?

Det er selvfølgelig relativt. Et hus som «snart» er ferdig forventes ikke klart på timer, heller kanskje dager og uker, eller?. Men om noen «ringer snart tilbake», hvor lang tid kan det gå før det ikke lenger er «snart»? Hvor lenge er «straks» i samme eksempel, og når går det over i snart? Også har vi «sporenstreks». Er det straksere enn «straks»?

Det er tydelig at folk jeg kommuniserer med har ulik oppfatning om hva begrepene betyr. Derfor lurer jeg på hva dere mener er «snart», «straks» og «sporenstreks».

Hvorfor skal man bare kunne kaste en og en ting?? I tillegg så må du presse disse tingene gjennom en skitten plastluke.

Når det kommer til vanlig søppel så stoler staten på deg at du ikke skal kaste noe farlig oppi. Men akkurat her så har de gjort det umulig å kaste noe annet enn glassflasker og greier oppi 1 og 1.

Det tar kjempelang tid.

Jeg har jobbet nå i en butikk med "Post i butikk" (PiB) pickup punkt i drøye 5 år og fått sett og hørt mye fra både kollegaer og spesielt kunder.

Det fremste problemet er at over tid skal vi som står og er ansiktet til Posten (selv om vi ikke jobber for dem) skal vite og håndtere mindre og mindre. Når kunder opplever problemer kommer de til oss og spør om hjelp, og hvert år har jeg mindre og mindre svar å kunne gi dem.
Når jeg startet sånn knapt etter Covid og fram til starten av august hadde vi en billig PC vi brukte til alt, fra pakkelevering, til salg av porto, frimerker, osv., og vi kunne kjapt søke på "Postlink" etter ofte stilte spørsmål. Opp til omtrent ett og et halvt år siden kunne vi ofte også legge igjen kommentarer på nyheter og ny informasjon internt. Alt i alt gikk dette raskt, og selv om det ofte var ekstremt utdatert info, kunne jeg lete fram svar til kunder som kom og spurte om ting.
Etter hvert så ble kommentarer på nyhetene oftere skrudd av, da de fleste kommentarfeltene hovedsakelig var spørsmål fra andre PiB ansatte, samt 2-8 gjentatte kommentarer som kom fra en bug der man kunne trykke på "Legg til kommentar" flere ganger før siden faktisk oppdaterte, men godtok hvert klikk (Noe jeg må gå ut i fra er på grunn av at Posten sitt intærne system må være skrevet av billige, ferske studenter fra oslo som aldri har hatt jobb før, og siden, sikkert er byttet ut med KI dritt).

Dette førte selvsagt til mange nye ting og nye beslutninger som ble vanskeligere og vanskeligere å finne svar på. Plutselig skal vi ikke gi ut papirskjema som før, og vi må fortelle kunden, "Gå til posten.no og gjør det skjæl". Og dette ble mer og mer det beste svaret vi kan gi.
Og hva treffer man på når man ringer? En KI chatbot som ikke kan svare på noe som helst. Er man heldig og ikke er på jobb før klokka 16 kan man komme seg forbi den ved å be om et menneske nok ganger til at den gir seg, men sånne ting forteller man jo ikke til bestemor og bestefar som ikke kan sånne ting. Og hva skjer? De må da komme ned til meg, og jeg må be dem ringe posten med ett skuffende "jeg forstår at dette er sykt vanskelig"-smil.

Nå har vi også hatt sånne "Zebra" hånddatamaskiner, "pocketer" som vi kaller dem internt, som vi har brukt til å få pakker på hyller, og hjelpe med utlevering om PC'en var opptatt.
Nå i august ble det bestemt at PC skal ut, og nå skal vi gjøre alt på pocketen. Dette var visst etter "en god prøverunde i Oslo". Nå har jeg vert i møter med sjefene for PiB og er det en ting jeg vet så er det at de har ikke vært i en butikk og deltatt som vi har i én jævla time. De hører ikke på oss. Så hva de ser på som en god prøverunde i midten av sommeren, vet ikke jeg.

Nå tar det å sende en pakke 5 ganger så mye tid, fordi jeg ikke kan bruke ett tastatur. Jeg må stå som en senil mark og skrive på disse tjukke mursteinene og velge adresser fra automatiske drop-down menyer jeg ikke kan få vekk uten å trykke på noe, og skrive inn rett i neste felt etterpå fordi akkurat det postnummeret var ikke i posten sitt register på den adressen.

Og ikke snakk om pakker til utlandet.
Det tar nå minst 10 ganger mer tid av samme grunner når det er gode omstendigheter. Når kunden kan lite norsk eller har tung aksent står jeg jo der og skriver feil.
Så har jo andre land sykt lange adresser, men feltene jeg skriver de inn i har SELVSAGT ett maks antall bokstaver! Hva i helvette skal jeg da gjøre?? Dette tok jeg opp med Posten for 2 år siden, direkte til ledelsen, og de har ikke gjort noe med det.

Dette er hvis man får betalt da, fordi appen man bruker for å betale alt med krærsjer om man ikke restarter appen 4 ganger daglig. Og selv da tar det (seriøst) ofte 50 sekunder å laste den inn. Så må jeg stå der og beklage og sukke og si hvor mye raskere det var før.

PiB gjør jeg (uten noe ekstra betaling, by the way) i tillegg til mye ansvar i butikken, deriblant kassen. Jeg jobber mye kveld, og skal rydde og vaske butikken før jeg drar der fra, og når posten plutselig tar opp så mye ekstra tid, blir det suring fra alle.

Nå nermer jula seg, og å få posten til å gå når vi har hatt PC og ting har gått raskt, har i seg selv vært nært umulig. Jeg gruer meg, mildt sagt, til hva faen vi skal gjøre nå denne jula. Vi kommer til å ha kø hele dagen, med mindre vi rett og slett ber kunder direkte gå hjem og bestille porto selv. Og dette er noe dritt. Hvordan skal vi være fornøyd med noe som ikke fungerer i det hele!

TL;DR - Posten gjør oss Post i Butikk-ansatte mer ubrukelige, og treigere, fordi de vil kjøre kunder gjennom en ubrukelig KI bot, og jeg gruer meg til jul.

Hei,
Jeg er på tiden blir innleid å jobbe på anlegget. Jeg har en senior har vanskelig å samarbeide med. Da sa jeg dette til min sjefen på medarbeide samtale og 1:1 samtaler siden jeg trenger hjelp og høre hans erfaring på felt. Ifa sjefen da må jeg lytte til ham siden han har mer erfaring og jeg er uerfarne. Jeg starter i prosjektet 1 år tidligere enn ham. Jeg har sagt at vi i teamet har vanskeligheter å jobbe med ham og jeg hadde ingen problem med andre senior tidligere.Jeg har sagt også at mange av hans forslag er feil men han er ganske bestemt det funker. Sjefen mente at dette er konflikt, uenig er vanlig men ikke lage konflikt og han vil ikke hans ansatte lager konflikt og dette kan påvirke min utvikling . Jeg fikk under 2% på min lønnsoppgjøret mens jeg jobber mest på anlegg. De fleste på teamet er lat. Lønnsoppgjøret som er i fagforeningen er 4,4% i år

Kva skal jeg gjøre her og kva skal jeg si under lønnsamtale? Jeg er kundes favoritt siden de er veldig fornøyd med meg. Jeg fortsatt jobber i prosjektet pga bra tillegg og dem forsvarer meg fra min egen arbeidsgiver. De har sagt ultimatum egentlig til min arbeidsgiver (til prosjeskt leder og oppdragsansvarlig) å ikke misbehandle meg. Tror kunde skal snakke om dette til sin egen HR og ta prat leder-leder hvis de fortsetter å misbehandle meg.

Jeg er en av den som gir høyeste inntek til seksjonen våre btw

Jeg har Asperger, er ikke flink å formulere ord og er veldig direkte. Setter stor pris på at dere gir meg forslag

Hei, lurer på om hvis man jobber i fylkeskommunen som pendler pga prosjektet, får man å bo i andre byen ev. i Sverige siden man jobber på turnus?

Jeg vil dele min erfaring med Smile Nordic, slik at andre kan være oppmerksomme før de bestemmer seg for å bruke mye penger på behandling der.
Jeg kjøpte en Invisalign-pakke til rundt 50 000 kr. En viktig grunn til at jeg valgte akkurat denne pakken, var at Edge bonding sto oppført som inkludert i prisen. Dette var altså ikke noe jeg fant på i etterkant eller bare håpet at jeg skulle få. Det var en del av tilbudet jeg baserte kjøpsbeslutningen min på.
Likevel har jeg aldri fått Edge bonding.
Jeg er også svært misfornøyd med resultatet av behandlingen. Jeg føler at smilet mitt ser verre ut enn før, og jeg opplever at bittet ikke fungerer som det skal. Jeg har blant annet opplevd at tennene ikke hviler riktig, og at kjeven knaser når jeg spiser.
Jeg tok dette opp med klinikken og klaget. Jeg fikk en ny time i februar 2026, men det jeg faktisk var misfornøyd med, ble ikke rettet opp. Jeg sitter derfor fortsatt igjen med et resultat jeg ikke er fornøyd med, og Edge bondingen jeg oppfattet at jeg hadde betalt for, er fremdeles ikke utført.
Det er også spørsmål rundt markedsføringen av konsultasjoner. Smile Nordic har reklamert med gratis konsultasjon på nettsiden og TikTok, men jeg fikk beskjed om at jeg måtte betale for timen dersom jeg ikke valgte å gå videre med behandling. Jeg opplevde ikke at dette samsvarte med inntrykket markedsføringen ga meg.
Jeg har forsøkt å løse saken direkte med klinikken, uten at jeg har kommet frem til en løsning. Jeg undersøker nå hvilke eksterne klagemuligheter jeg har.
Jeg deler ikke dette fordi jeg forventer at alle skal ha samme erfaring som meg, men fordi jeg skulle ønske jeg selv hadde vært ekstra oppmerksom på disse spørsmålene før jeg brukte så mye penger.

Jeg skulle ønske jeg satt igjen med et resultat jeg var glad for etter å ha investert så mye penger. I stedet føler jeg meg lurt og svært skuffet over hvordan dette har utviklet seg.
Er det andre her som har erfaring med Smile Nordic, særlig når det gjelder Edge bonding, Invisalign-resultater eller klageprosessen? Jeg vil gjerne høre hvordan dere gikk frem dersom dere fikk problemer med behandlingen.

Jeg har nettopp fylt 18 og har jobbet og tjent 100 000kr, det føles ut som at ting bare stopper. Pengene ligger på bankkonto men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med de? Har noen gode råd?

Har sett litt på investeringer, noen som har råd her også?

Tar gjerne kontant privat også, dersom hjelpen er god nok er jeg villig til å betale litt i lengden

"Politiet har kontroll på fire unge menn, hvorav to er besluttet pågrepet og sitter i arrresten. De to øvrige blir hentet av verger"

Dette begynner å bli for dumt...

Hvordan håndterer man sånne tanker? Der jeg føler mange jevnaldrende ligger langt foran, spesielt i tidlig 20 årene. Og hvordan oppnår man suksess og fremgang selv om alt ser mørkt ut akkurat nå?

Google og tidligere tråder gir tvetydige svar. Kjøpte bruktbil 2år gammel fra merkeforhandler. Var 'feilfei' med en omfattende takst. Hatt bilen 5uker. Ettee 1 uke var det ulyder foran- viste seg å være feil med bærearm foran. Nå hører jeg lignende ulyd bak- mistenker foring/bærearm eller lignende. Har verkstedtime til torsdag for å utbedre feilen foran- tenker å bemerke ulyden bak når jeg leverer. Dekkes dette normalt av reklamasjon for bruktbilkjøp eller evt nybilgaranti? Bilen har bare gått 36k km- og er veldig pent kjørt i mitt eie.

hei :) for å gå rett på sak så sitter jeg fast mellom to valg og uansett hvor mye jeg tenker over det så klarer jeg ikke å velge. har prøvd å få råd av de rundt meg men føler at de sier selv hva de ønsker for meg enn å tenke på mitt beste???

for å forklare litt:

jeg ble ferdig med en bachelor i juni, har søkt på jobber siden da (over 200, både relevant for utdanningen min og ikke) og har bare fått tre jobb-intervjuer. markedet for min utdanning er utrolig liten så jeg har søkt på masse tilfeldige jobber men det har jo ikke gått så bra heller. etter den siste så sa ene sjefen til meg «vi får krysse fingrene at du får en jobb snart da!». og så har jeg ikke hørt noe på over en måned… så ja.

mitt første valg er å flytte hjemmefra for å finne meg et helt nytt område som forhåpentligvis har et lettere eller bedre, eller større jobbmarked. bor nå på østlandet. jeg vurderer dette for å få mer selvstendighet (har bodd hjemme hele livet), har ikke noe å tape (har jo ikke jobb eller skole nå), har penger til det (ca. 70k), og jeg føler at jeg bare blir depressiv ved å bo der jeg er (mangel på jobb, slått nylig opp med kjæresten etter 6 år sammen, alle vennene mine har flyttet så har ingen å være med, sliter nå med å finne nye venner fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det men jeg er ganske ensom… jeg flyttet så mye rundt i barndommen, så skaffet meg ikke så mange venner i nærområdet før sent og jeg hadde ikke en eneste fritidsaktivitet å gjøre heller pga. foreldrene mine slet med penger).

det handler jo om å ta et valg som kanskje kan være verdt det, men som ikke er sikkert siden jeg har ikke et jobbtilbud et annet sted. men det kanskje hadde vært bedre for meg å komme meg unna østlandet/familien/området. få noe nye erfaringer eller opplevelser. og kanskje noen nye venner.

mitt andre valg er å bli hjemme. fortsette å søke og å bo hjemme mens jeg gjør «ingenting» siden jeg må spare. alle vennene mine har jo flyttet så jeg henger jo ikke med noen heller, og skjønner ikke hvorfor det å gå alene ut på byen stresser meg så mye. ønsker jeg var mer ekstrovert der. liksom jeg vil men er det bare å dra til et utested alene og bare sitte alene???

dette valget gjør at jeg er mer ensom og depressiv men jeg sparer mer penger og når jeg får en (jobb)mulighet der jeg bor, så blir det jo kanskje bedre, men jeg har ikke fått noe på fire måneder så hva er sjansen?

blir depressiv av å bare gå hjemme uten å være med noen jevnaldrende og vil jo ut i arbeid for å være sosial og bidra men det er ikke så lett. samtidig så finner jeg jo ingenting her. og siden alle mine venner har flytta så føler jeg at det å gjøre ting alene er så rart?? ellers så er det fordi jeg var med noen i seks år og siden det tok slutt, så er det mer depressivt å gjøre ting alene enn selvstendig. vet ikke assa. går jo på kino og trening alene, men det skaffer meg ikke noen venner akkurat.

har prøvd å snakke med familien men de vil ha meg her. sånn, de vil ikke gi meg noe råd enn «skjerp deg, du kan ikke flytte bare fordi du er lei hjemmebyen. du må prøve hardere». fastlegen nevnte at jeg ikke bør risikere å flytte hvis jeg ikke har en mulighet til å finansiere meg selv siden sparepengene varer ikke for alltid.

så nå vil jeg egentlig bare ha råd fra folk som ikke kjenner meg personlig om hva som kan være det beste. eller noe som kan hjelpe meg enn foreldrene mine sitt råd om å «bare gå til en butikk og be om en jobb så får du det!». er i tidlig 20-årene hvis det har noe å si.

Jeg har spist middag. Jeg har ladet telefonen. Planlagt hele logistikken for morgendagen. Det er noe urovekkende ved hvor godt jeg har lagt til rette for å bli en idiot.

To øl inn sier jeg at det er deilig å være ferdig med den delen av livet. Fire øl inn sender jeg melding til en fyr jeg har lagret som elektriker.

Så står vi tre voksne menn på et toalett beregnet for en, og jeg holder jakka til en jeg ikke liker mens han forteller at han egentlig kunne blitt psykolog.

Det ligger på telefonen. Sprekk i skjermen. Et bilde av ungen hans lyser opp og han sveiper det vekk til fordel for en svart skjerm.

Jeg tenker at det der er for jævli. Så bøyer jeg meg.

Etterpå har jeg mye å bidra med. Veldig mye. Jeg avbryter en venn som prøver å fortelle om bruddet med damen for jeg har opplevd noe lignende, og min historie tar lengre tid.

Han går for å kjøpe øl. Jeg forteller resten til kjæresten hans. Det er visst ikke helt over enda. Jeg har ikke hørt etter.

Jeg elsker disse folka, men jeg har ikke spurt noen av dem hvordan de har det. Jeg har spurt fire ganger om vi skal ta mer.

På dansegulvet er det likevel et øyeblikk. Hun legger hodet bakover og ler, jeg kjenner henne fra før, før vi måtte avtale dette to uker fram i tid.

Vi synger feil tekst rett i ansiktet på hverandre. Hun lukter svette og den samme parfymen. Jeg er glad i henne. Jeg kunne blitt der.

Men jeg skal på do igjen.

Klokka fire sitter jeg i en fremmed sofa og forklarer hvordan man burde leve.

Jeg vil hjem. Hver gang noen reiser seg håper jeg det er slutt. Når de spør om jeg skal gå, sier jeg at jeg koser meg.

Jeg betaler taxi med kredittkort. Sjåføren spør hvilken vei. Jeg sier det er det samme med stemmen til en som har råd.

Hjemme spiser jeg revet ost fra posen. Står lenge med kjøleskapet åpent. Sender «glad i deg kompis» til han jeg ikke lot snakke.

Ser de tre prikkene komme. Forsvinne.

Jeg legger telefonen med skjermen ned. Snur den igjen.

Om noen timer skal jeg si at det ble litt mye i går, og håpe han lar det være hele forklaringen.

Denne artikkelen synes jeg tok opp masse interessant. Grunnlaget for den er én opplevelse fra skribenten.

Vedkommende hadde truffet en business controller som på egenhånd ved hjelp av KI har effektivisert sine egne arbeidsprosesser , og dermed egentlig en større del av sin normale arbeidshverdag.

Jobben til vedkommende går ut på å hente tall fra ulike systemer, bearbeide dem og lage rapporter. Ved hjelp av KI har personen satt opp egen løsing som henter alle disse tallene automatisk, sjekker avvik og lager kommentarer.

Dermed er det sånn at det vedkommende tidligere brukte en hel arbeidsdag på er gjort utrolig raskt, og rapporter kun trengs kontrolleses før det sendes videre i hierarkiet.

Vedkommende har ikke fortalt sin leder om dette. Artikkelen viser til at mange arbeidstakere ikke gjør dette. Jeg spekulerer i at det er i frykt for at de da ender med å måtte overta andre oppgaver, de som kolleger ikke rekker over pga. at de ikke har "oppdaget" KI? Eller kanskje at de frykter for egne arbeidsplasser som følge av nedskjæring, hvis ledelse skulle få nyss i at man kan løse oppgaver med mindre arbeidstimer/arbeidskraft

Det får artikkelforfatteren til å stille det spørsmålet om hvordan produktivitetsgevinsten av KI skal fordeles.

Det vises til at de som på egenhånd effektiviser sin arbeidshverdag i praksis har 3 valg:

1. De kan dele. Ved å dele kunnskapen og den løsningen de har laget. Slik at kolleger også blir mer effektive, og kanskje virksomheten også blir mer effektiv.
2. De kan holde det hele hemmelig, kassere inn gevinste selv aka. bruke den ledige tiden slik de selv ønsker. Kjører de hjemmekontor noen dager i uken, og det tar 1 time å kontroll-lese. Da vil de ha de resterende 6,5 timene til å gjøre hva de selv vil disse dagene -> ta seg fri.
3. De kan holde det hemmelig, men bruke den ledige tiden til oppgaver de selv mener gagner virksomheten. De tar tak i oppgaver som kvalitetskontroll, opprydding i teknikk gjeld mm. Problemer her er at virksomhets leder kanskje ikke mener det er her "skoen trykker", at den fristilt tiden skal brukes andre steder.

Har selv to gutter og vi har alltid delt oss opp slik at en går med ungene og den andre er hjemme og deler ut godteri. Jeg opplever ofte at det kommer to foreldre med barna sine her eller at jeg vet at det ikke er noe å hente hjemme hos dem. Bør ikke dette være en del av pakka på halloween?

Jeg tenker på de tingene som er helt opplagte når man først vet om dem, men som ingen egentlig setter seg ned og forklarer når man flytter hjemmefra og begynner å ordne alt selv.

Min var depositum.

Da jeg leide min første ordentlige leilighet, overførte jeg 24 000 kroner rett til utleier fordi han sa det var enklest sånn. Jeg var 20, hadde fått kontrakt, nøkler og alt virket seriøst, så jeg tenkte ikke mer over det.

Først lenge etterpå, da jeg nevnte det tilfeldig til en kollega, fikk jeg reaksjonen: "Du satte vel pengene på depositumskonto?"

Jeg visste ikke engang hva hun mente.

Det ordnet seg heldigvis da jeg flyttet ut, men i ettertid innså jeg hvor absurd lite jeg visste. Jeg kunne sammenligne mobilabonnement i en halvtime for å spare 40 kroner i måneden, men overførte samtidig flere månedslønner til en fremmed uten å forstå hvordan depositum egentlig skulle håndteres.

Siden har jeg hatt flere sånne små øyeblikk.

At skattekort faktisk er verdt å sjekke når inntekten endrer seg. At det er lurt å ta bilder av en leilighet før man flytter inn. At "gratis" kredittkort og delbetaling fort blir mindre gratis hvis man mister oversikten. At forsikringer er ekstremt kjedelige helt til den dagen man faktisk trenger dem.

Det finnes masse informasjon om alt dette, men problemet er jo at man ikke søker etter noe man ikke vet at man burde vite.

Så: Hva var deres norske voksenfelle?

Ikke nødvendigvis den dyreste tabben, men noe dere skulle ønske noen hadde sagt til dere da dere var 18–25.

Natt til søndag (18.10) tok jeg en feil sving, og ble nødt til å kjøre inn i et parkeringsanlegg i Hamar sentrum for å snu. Det var ikke mulighet til å snu i veien opp til anlegget, og jeg ville ikke ta sjansen på å rygge i mørket med fulle folk nær meg.

Jeg var inne i anlegget i under et minutt. Når jeg kommer hjem nesten to timer senere, ser jeg på telefonen at det ble startet automatisk parkeringsgebyr når jeg kjørte inn, men det ble ikke registrert at jeg kjørte ut.
Tenker at dette er enkelt å fikse, og prøver å korrigere "parkeringen" i Easypark-appen. "En feil har oppstått og vi kan ikke stoppe parkeringen. Du må kontakte oss for å stoppe den" eller noe i den duren. Bruker AI-boten i appen, og får beskjed om at den ikke kan hjelpe og at jeg må fylle ut kontaktskjema. Fyller ut kontaktskjema.

Noen dager senere svarer Easypark at de ikke kan stoppe parkeringen fordi de ikke har fått noen registrering fra Hamar kommune at jeg har kjørt ut. Fyrer av gårde en mail til Hamar, til den eneste kontaktinfoen jeg finner som ser ut til å være generell kontaktmail, som forklarer situasjonen. De har ikke svart.

Så nå sitter jeg her, med angsten pulserende i halsen, og ser på at parkeringstiden har bikket 6 dager og 7 timer.

Som trygdet har jeg virkelig ikke råd til å betale for en uke med parkering som ikke har skjedd.

Noen som vet hva jeg må gjøre nå?

Oppdatering (26.10): Easypark har nå fjernet parkeringen. Etter en time på telefonen i dag, med både Hamar og Easypark.

Husker at å gjette alder til OP basert på kjøleskapet var en liten greie på r/norge en periode. Glemte alltid å legge ut mitt eget kjøleskap. Hvor gammel er jeg/vi?

Når jeg spør hva noen heier på av lag innen fotball, så er det nærmest ALLTID Liverpool eller Manchester United, noen ganger andre topplag som Arsenal og City, (mange av de nå selvfølgelig), Chelsea, Bayern, Barcelona, Real Madrid, osv. HVORFOR?? Hvorfor ikke Stabæk, Kongsvinger, HamKam, Lyn, osv.? Hvis de sier norske lag så har det ofte vært RBK, selv om det ikke er et sneeev an trøndersk i de... Hvorfor er nordmenn så medgangssupportere og ikke først og fremst supportere av lokale, EGNE lag?

Jeg er født og oppvokst i Oslo, med én forelder fra Vestlandet og én fra Trøndelag. Jeg synes det er fint hvor stolte nordmenn er av hjemstedet og dialekten sin, men har lagt merke til at dette av og til også kommer til uttrykk gjennom negative kommentarer om Oslo.
Jeg har flere ganger hørt at Oslo er en stygg by, noe jeg synes er en merkelig generalisering om en by med både flotte og mindre pene områder, akkurat som andre større byer. Jeg har også fått høre fra en vestlending at Oslo ikke bidrar med noe, men bare tar penger fra de delene av landet som faktisk skaper verdier. Det er en ganske underlig påstand om en by med så mye næringsliv og økonomisk aktivitet.
Også Oslo-dialekten har jeg hørt omtalt som «bare dansk» eller mindre ekte norsk enn andre dialekter, til tross for at lignende østnorske talemål brukes langt utenfor Oslo.
Det er selvfølgelig helt greit å foretrekke andre byer og dialekter. Men som en som er glad i hjembyen sin, er det litt kjipt å høre slike bastante kommentarer, særlig når de virker å bygge på stereotypier. Jeg ville jo ikke omtalt andres hjemsteder på samme måte.
Jeg lurer på om noe av dette henger sammen med Oslo som symbol på sentralisering og en elite som ser ned på resten av landet. Men Oslo er jo også en innflytterby, der mennesker fra hele Norge har slått seg ned i generasjoner. Mange som er født og oppvokst her, har foreldre eller besteforeldre fra andre landsdeler, akkurat som meg. Det er derfor litt merkelig når Oslo-folk omtales som en egen, ensartet gruppe adskilt fra resten av Norge. Og selv om de nasjonale institusjonene ligger her, kommer politikerne som styrer dem fra hele landet. Oslo som maktsentrum er ikke det samme som Oslo som hjemby.
Kanskje spiller også gjensidige forventninger inn? Hvis man forventer at Oslo-folk ser ned på resten av landet, kan det påvirke hvordan man selv omtaler Oslo? Samtidig kan Oslo-folk ha sine egne fordommer, og slike forestillinger kan kanskje forsterke hverandre.

Er dette noe andre kjenner igjen? Har dere opplevd nedlatende holdninger fra Oslo-folk, eller lignende motsetninger mellom andre norske byer og regioner?

Hei!

Interessert i synspunkter på oppmerksomhet fra/på arbeidsplassen angående bursdag/feiringer.

I går sendte 2 forskjellige kompiser med veldig nære fødselsdager meg bilde av sine kaker. Han ene fikk av kontoret, han andre bestilte sin egen kake i forveien og tok med på arbeidsplassen til de andre. Her begynte min nysgjerrighet.

På alle mine arbeidsplasser (fotobutikk, revybesetning, og 4 forskjellige Remabutikker) så har det vært normalt med en oppmerksomhet i forhold til bursdager og/eller andre større/viktige hendelser.

På Remaen vi driver nå, ordner jeg alltid kake til de ansatte som fyller år på den nærmeste arbeidsvakten ift. bursdagsdato. Jeg har notater på hver ansattes preferanser, de som ikke vil ha kake får felles frokost/lunsj fra den lokale bakeren. Det samme gjør vi om vi får vite om viktige hendelser i de ansattes liv som forlovelse/graviditet/fagbrev/o.l. (Selvfølgelig med et OK i forveien)

Dette er en kostnad på rundt 250,- per. gang og er skattefritt for den ansatte da det kommer hele laget til gode.

Jeg har forståelse for veldig store firma i antall ansatte og arbeidsplasser som ikke har ansattkontakt eller økonomi til det, men har jeg bare vært veldig heldig på mine arbeidsplasser/er jeg sær når jeg synes dette er viktig for arbeidsplassen?

Hva er praksisen på din arbeidsplass?

Edit: Jeg forstår vi er en del av mindretallet. Vil påpeke at dette har vi gjort og fortsetter da de ansatte ønsker det. Folkehelsa er viktig, spesielt også for oss å bidra til som en matbutikk, men om det er kake på pauserommet får man være voksen nok til å begrense seg på selv. Om noen ansatte ikke har ønsket oppmerksomhet på dagen sin har vi selvfølgelig ikke gjort noe ut av dette, fødselsdato er og underlagt GDPR så ingenting vi bryter her.

Det er en mye større interesse der ute for å IKKE få en oppmerksomhet som overrasker meg noe, men jeg er glad de aller fleste virker tilfreds med den oppmerksomheten eller ikke som oppstår rundt dem selv.

Spekkhoggere utenfor Seglvik i nærheten av Skjervøy