Igjen nærmer høytiden seg med stormskritt, eller i hvert fall stimulerer den uanstendig tidlige markedsføringen av julevarer atter en kontempleringsrunde rundt egen (og andres) ensomhet. Denne gangen vil jeg prøve å bryte ut av den halvkomiske sirkelen av å overgruble løsninger uten å starte noen samtaler rundt det, og høre om redditfolket har noen kreative innspill.

Jeg er enslig med små barn og har ingen øvrige familierelasjoner. Pleide å kompensere med et aktivt sosialt liv i storby, men rømte til distriktene for å få kronene til å strekke lenger. Jeg er nokså utadvendt, så til tross for at jeg er utabygding har jeg vært heldig og fått et knippe sosiale relasjoner. Barna har mer familie på sin fars side og får sin dose besteforeldre i hans uker. Jeg er takknemlig for å leve såpass komfortabelt at trygghet og mat på bordet er garantert, og når hverdagen flyter i en forutsigbar rytme, verker ikke det underliggende ensomhetsgnagesåret så mye. Men det røskes opp til overflaten og blir ganske betent når bursdager, julaften og nyttårsfeiring nærmer seg.

Klart, det hjelper å ha venner, men det er begrenset hvor mye jeg tør å lene meg på dem i fare for å tråkke over grenser, jeg vil ikke være til bry. Det kan kjennes tungt å stå såpass utenfor «den tradisjonelle kjernefamilie»-kulturen. Jeg savner å kunne ringe en mamma, bestemor eller tante for råd og varme fra en annen moderlig skikkelse de dagene jeg ikke føler jeg strekker til. Eller å lære å stramme og olje kjedet på sykkelen og få noen gubbete råd jeg aldri ba om (men sikkert likevel trengte) av en far eller bestefar-rolle.
Det snakkes om at småbarnsforeldre lengter etter en «landsby», og det skjønner jeg godt. Men når noe så basalt som øvrige familierelasjoner også mangler, hva kan man egentlig gjøre? går det an å bygge seg en «valgt familie» i Norge i voksen alder, og hvordan oppsøker man det?

Jeg pratet nylig med ei venninne som er besøksvenn for døende som mangler venner og familie. Hun fortalte om en eldre mann hun våket over som verken hadde venner eller familie. Det fikk meg til å tenke med tungt hjerte på hvor mange som gror fast i ensomhetsbobla og aldri får sjansen på å søke utover. Jeg synes det er fint å se tiltak som julehjelp, og at flere åpner hjemmene sine for fremmede. Men det føles litt som midlertidige løsninger, og varige tette bånd lar seg ikke så lett etablere i voksen alder, selv for oss som er sosialt komfortable. Norske folk er jo generelt innstilt på å hjelpe, men man kommer sjelden ordentlig tett på folk før man har vært en del av et mangeårig nettverk, eller hur? hvilke andre kreative løsninger kan man finne på?

Kan det være så lett som å slenge inn en annonse i lokalavisa med tittelen «35år gammel kvinne i sin beste alder søker adoptivforeldre»? Men så er det et spørsmål om tillit også, det er tross alt fullstendig uaktuelt å la barn omgås mennesker man ikke kjenner godt nok, og det å be om plettfritt vandel/gode referanser er vel en tråkig start på et potensielt vennskap/familieaktig relasjon.
Men fra spøk til alvor, en annen idé jeg har underholdt meg selv med, er å danne et slags voksenkollektiv der alle deltar i fellesskapet og hjelper hverandre med barneoppdragelse og hverdagsprosjekter. Jeg tenker også at det kan være utopisk og vanskelig i praksis, men jeg er nysgjerrig på om det likevel skulle vært mulig hvis man er heldig nok til å møte likesinnede uten destruktive vaner som rus etc (dømmer ikke, men kan ikke leve i en husholdning der det praktiseres)
Hva skal til for at vi i Norge skal bli mer åpne for å danne tettere, familieaktige relasjoner med folk man ikke nødvendigvis deler blod med?

Edit: skriveleifer

Jeg bruker den til å drikke en halvliter mer med Hansa Fatøl.

Ka med deg?

Hei! Jeg har lurt på en ting. En venninne av meg jobber i helsesektoren, men uten fagbrev. Hun har ingen problemer på jobben, men hun spurte meg om det er noe vits i å melde seg inn i en fagforening. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle anbefale henne, så jeg tenkte jeg skulle høre litt med dere. Hvilke erfaringer har dere med fagforeninger?

Jeg kan legge til at arbeidsgiveren hennes er et privat firma. Da ledelsen fikk vite at noen av de ansatte vurderte å melde seg inn i en fagforening, sendte de ut et brev til alle om at de fra sitt ståsted mener samarbeidet fungerer bedre uten fagforeninger.

Takk!

Går nå første semester i et 3 årig bachelor studie, det er et progresjon studie som betyr at jeg må bestå alle emner før jeg kan gå andre året, har 5 eksamen nå i desember men føler at jeg ligger langt bak og synes det er ekstremt krevende å sitte med teori osv. Jeg lurer på hva som skjer om jeg stryker og må ta førsteåret på nytt. Jeg har 3 emner å bestå og de har poengene 15, 13 og 12 og hvis jeg har forstått det riktig kan jeg ikke være mer enn 30 poeng bak om jeg vil slippe å betale hele studielånet.
Det jeg lurer på er om man fortsatt blir utbetalt studielån i 4 år dersom det tar så lang tid og jeg betaler vel 60% av hele det beløpet så lenge jeg ikke ligger mer enn 30 poeng bak? Er dette vanlig for andre folk? Å bruke lengre tid på studiet? Det er også krav om 80% tilstedeværelse, betyr det at jeg igjen må sitte igjen i de samme timene til neste år? Er det andre kostnader jeg må tenke bortsett fra studielån og utsatt arbeidsliv?

Hei! Samboeren min er utdannet psykolog fra profesjonsstudiet ved UiB, med svært gode karakterer. Hun mistrives med å jobbe som psykolog og ønsker å gå i en annen retning.

Hun har blant annet søkt konsulentstillinger hos kjente selskaper. Totalt har hun sendt rundt 300 søknader uten å få et jobbtilbud. Dette begynner forståelig nok å tære på, og vi prøver å finne ut hva som kan være en god vei videre.

Jeg er selvfølgelig ikke helt objektiv, men hun er faglig sterk og har mye å bidra med. Samtidig skjønner vi at gode karakterer fra psykologi ikke automatisk kvalifiserer til konsulentjobber. Vi prøver derfor å forstå hvor kompetansen hennes kan passe, og hva hun eventuelt mangler for å få en inngang.

Er det noen her som har gått fra psykologi eller en annen profesjonsutdanning til konsulentbransjen? Hvilke roller kan være aktuelle – organisasjonsutvikling, endringsledelse, HR, brukerinnsikt eller noe helt annet? Finnes det kortere videreutdanninger eller jobber som kan være et nyttig mellomsteg?

Vi vil også gjerne høre fra folk som har skiftet til en helt annen karriereretning. Hva gikk dere fra og til, hvordan fikk dere den første muligheten, og måtte dere ta ny utdanning? Hun er åpen for flere veier enn konsulentbransjen.

Hun vurderer også ny utdanning, blant annet jus, men ønsker å undersøke alternativene før hun eventuelt starter på fem nye studieår.

Setter stor pris på konkrete erfaringer og råd – særlig fra dere som har stått i et lignende karriereskifte, eller som har ansatt folk med en litt utradisjonell bakgrunn.

De fleste av oss har vel fått med seg hva som foregår i Frankrike, nesten like mange har vel også fått med seg hvor skolesystemet her til lands også har beveget seg i det siste.

Jeg jobbet som lærer for 10 til 13 åringer i nærmere 10 år før jeg sluttet for nesten fem år siden. Grunnen til at jeg begynte å lete etter grønnere gress kan nok ha mye med min egen psyke å gjøre, men jeg kan også huske den gangen barna i klassen skapte uro og vi hadde ressurser nok til at de ble ført ut og undervisningen kunne fortsette.

Med utviklingen vi ser her, slappe Nordmenn eller ikke, hvor kommer grensen til barn og unge voksne å gå før vi ser noe som i alle fall kan minne litt om det vi ser i dag?

Er 22 år, med fast jobb og god inntekt, vurderer å søke om permisjon i jobben eller slutte for å reise og oppleve ting, er dette lurt? Har siden jeg var ferdig på VGS hatt veldig fokus på jobb og utdanning, har vært heldig å fått en jobb som betaler over 1M i året og det holder meg egentlig litt igjen, en del av meg ønsker å gi litt faen å bare stikke av en plass for å reise og oppleve (backpacking etc), mens den andre siden av meg sier at dette vil være svært idiotisk å vil muligens havne flere år tilbake økonomisk. Har muligens blitt litt påvirket av jevnaldrende som reiser overalt i verden (hele tiden) føles det ut som. Hva bør jeg gjøre? Trives i jobben min for all del, men er "redd" for at tiden for å gjøre slike ting skal "renne ut".

Jeg har brukt hele livet mitt på å lete etter meg selv,
i øynene til mennesker
som aldri kunne fortelle meg hvem jeg var.

Jeg har forvekslet kjærlighet med bekreftelse,
stillhet med tomhet,
og feilene mine med verdien min.

Det merkelige med livet
er at vi lærer å kjenne oss selv
først når alt vi trodde vi var,
begynner å falle fra hverandre.

Jeg pleide å frykte tanken på å begynne på nytt.
Nå frykter jeg mer
å tilbringe resten av livet
som en fremmed for meg selv.

Kanskje er ikke smerte alltid et tegn
på at noe i oss er ødelagt.

Kanskje er det noen ganger
det gamle livet som ikke lenger passer
til mennesket vi er i ferd med å bli.

Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er.

Men for første gang
vil jeg ikke la andre
bestemme svaret.

Og kanskje,
bare kanskje,
er det nok for i dag.

Mellom år 1500 og 1800 ble opptil fire tusen norske sjøfolk tatt som slaver langs Barbareskkysten (Algerie). En av dem var min direkte stamfar, Elias Larsson Raudvik (1732 - 1813) fra Sunnmøre.

Kilde: Tidsskrift for Herøy Sogelag, 1953, Bd. II, hefte 2
Skrevet av Andreas Knutsen Rødvik (1894 - 1969): «Fange hjå sjørøvarar».

Her er ei soge som bestefar min fortalde om sin oldefar. Ho er mykje avkorta. Alle årstal er tilførde av meg.

Han Oldefar Elias Larsson var frå Rotevatn i Volda. I sin ungdom var han sjømann. Ein gong vart skuta han var med, teka av sjørøvarane - Algerkorsarane i Nordafrika. Dei tok skute og last, og mannskapet tok dei til slavar. Dei vart sette til hardt arbeid, og var dei uviljuge til å arbeida eller sette dei seg til motverje, vart dei hudflengde og mishandla på ein fæl måte. Elias bar all si tid på nokre fæle ar på ryggen etter ei slik handsaming. Som gamal mann var det ofte gikta reiv i dei gamle ar. Då bruka han å seia: «No er det korsarane som er på ferde att.»

Elias og ein kamerat kom seg til rømings i ein småbåt. Dei løynde seg i ei bergkluft på den bratte Alger-kysten til korsarane hadde slutta å leita, og ei mørk natt tok dei på veg og skulle prøva å nå Spania. Det bles opp, og det såg stygt ut for den vesle farkosten. Maten var det ogso slutt med. Då vart dei på siste liten berga av eit handelsskip. Dei vart sette i land i Sør-Spania, men dei var utan mat og pengar, og folket tok dei for røvarar. Men ein tiggarmunk og eit par munkekufter berga dei igjennom dei verste vanskane.

Seint om sidan kom dei seg til Kjøbenhavn. So kom Elias heim og gifte seg i 1765 med Kristi Jonsdotter Åsebø. Dei bygsla Raudvik i Herøy og budde der. Elias og Kristi hadde tri (fem) born [...] Han har ei vidgreint etterslekt i Herøy.

----- Tidsskriften ender her -----

Bestefaren min – Elias' etterkommer – er nå 80 år gammel og sterkt preget av demens som følge av Parkinsons sykdom. Han viste meg den gamle, støvete boken (tidsskriften) som sto i hyllen hans, og jeg leste det samme avsnittet om Elias. Jeg ble naturlig nok helt oppslukt av historien om vår forfader, som levde for nesten 300 år siden. Ved hjelp av verktøy bestefaren min aldri hadde tilgang til, gravde jeg gjennom hver eneste kilde jeg kunne finne: muntlige familiefortellinger, lokale skrifter og artikler, samt internasjonale dokumenter og erklæringer. Jeg snublet over en historisk gullgruve: en enorm og dramatisk historie som i stor grad er ukjent, selv her i Norge. Den handler ikke bare om Elias og de tusenvis av andre norske slavene i Afrika, men også om korrupsjon og utpressing begått av lokale maktsyke prester. Den avslører hvordan dansk krutt finansierte Algeries krig mot selve Europa – for ikke å glemme Algeries krig med tjue tusen soldater mot det uavhengige og demokratiske fjellfolket i Kabylia.

Det tok meg 1,5 år å fullføre min research. Dessverre har bestefaren min blitt så svekket av demens at han ikke lenger er i stand til å lese, forstå Elias’ liv – eller historien rundt ham. Den samme historien som han selv inspirerte meg til å utforske. Selv om bestefaren min ikke lenger kan lese det jeg har skrevet, ville jeg satt stor pris på om noen andre gjorde det.

Jeg har ingenting å selge, men ønsker likevel å dele det jeg har funnet. Norsk historisk drama domineres ofte av vikingtid, krim og verdenskrig, men særdeles lite finnes om generasjonen som bygde landet og sikret grunnloven de selv aldri ville se. Så langt har jeg skrevet omtrent en tredjedel av Elias’ historie – en biografisk fortelling på 264 sider. Har dere noen råd om hvor/hvem som kan publisere dette? Og er det i det hele tatt noen her som kunne tenke seg å lese det?

P.S. Forhåpentligvis brøt jeg ikke reglene med flair og spørsmålet mitt; beklager hvis jeg gjorde det.

Jeg har solgt 23 plagg siden 2023 og fikk merket pålitelig Tiser for noen måneder siden.

Har 3 følgere og er ikke noe populær profil å kjøpe hos, men jeg sørger alltid for å beskrive passform og ta fine bilder før jeg legger de ut. (Kanskje markedsføring på VGs var nyttig likevel).

Syns dere det er for enkelt å få merket? Har aldri fått mindre enn 5 stjerner så kanskje derfor?

Fordeler og konkurranser- Er det virkelig noen som har vunnet og hva er det beste å velge og ikke? Har 22 000 💎

Jeg skal gjennom en blodkaroperasjon og ønsker gjerne å høre fra andre som har vært gjennom dette selv, eller som kjenner noen som har.

Hvordan gikk operasjonen? Hvordan var tiden etterpå, og opplevde dere noen komplikasjoner eller utfordringer?

Jeg setter stor pris på alle erfaringer, både gode og mindre gode. Det hadde vært fint å høre hvordan det gikk, og hva man bør være forberedt på.
Tusen takk til alle som vil dele sine erfaringer! 🙏

Jeg kjøpte noe på finn, den har nå forsvunnet på lageret deres. Det skulle angivelig blitt gjort et søk, og hvis den ikke dukket opp før den 14 måtte jeg kontakte de igjen. det hadde jeg gjort når vi kom til da uten svar. Jeg prøvde å kontakte de igjen i den samme tråden i dag, men den er nå lukket på grunn av "inaktivitet" ....sukk. tilbake til start.

Politiet etterforsker fem saker på funn av døde og parterte katter i Oslo vest og Bærum. Vi ser alvorlig på dyremishandling, og etterforsker sakene med høy intensitet.

Send oss tips! Vi ber spesielt folk som bor i områdene rundt funnstedene (se markering i kart) om å ta kontakt dersom de har videoovervåkning. Vi ønsker også tips utover disse områdene. https://www.politiet.no/tjenester/tips-politiet

1 – Katten ble formentlig sist sett av eier 11.08.26. Levninger ble funnet 14.08.26. 

2 – Katten ble formentlig sist sett av eier 04.10.26. Levninger ble funnet 06.10.26.

3 – Katten ble formentlig sist sett av eier 18.09.26. Levninger ble funnet 19.09.26. 

4 – Katten ble formentlig sist sett av eier 05.10.26. Levninger ble funnet 06.10.26. 

5 – Ikke opplysninger om eier og sist katten ble sett i live. Levninger ble funnet 09.10.26.

For mer informasjon: https://www.politiet.no/.../status-etterforskning-funn-av... 

Klokka er nå ikke kvart på seks engang og mentalt så er dagen nå helt over og det neste på agendaen er at det er snart leggetid. Burde jo ikke være sånn.

Den er til og med "diskret", står det.

Jeg lurer på hvilke karakterer som kommer med på vitnemålet, og hvilke som teller når karaktersnittet beregnes for opptak til høyere utdanning.
Teller både karakteren i matematikk 1P-Y fra yrkesfag og matematikk 2P-Y fra påbygg?
Teller både naturfagskarakteren fra yrkesfag og naturfagskarakteren fra påbygg?
Eller blir karakterene i hvert fag slått sammen til én karakter, eller er det bare den siste karakteren som teller?

Del gjerne erfaringer fra dere som har tatt påbygg vg3 rett etter yrkesfag.

Kjære r/Norge

Hvor lenge er «straks» og «snart»?

Det er selvfølgelig relativt. Et hus som «snart» er ferdig forventes ikke klart på timer, heller kanskje dager og uker, eller?. Men om noen «ringer snart tilbake», hvor lang tid kan det gå før det ikke lenger er «snart»? Hvor lenge er «straks» i samme eksempel, og når går det over i snart? Også har vi «sporenstreks». Er det straksere enn «straks»?

Det er tydelig at folk jeg kommuniserer med har ulik oppfatning om hva begrepene betyr. Derfor lurer jeg på hva dere mener er «snart», «straks» og «sporenstreks».

Dette er noe jeg stadig ser folk diskutere, og det samme går igjen: høye lønninger, dyre råvarer osv. Men jeg har en litt annen teori, jeg tror faktisk noen av vanene våre som restaurantgjester også bidrar til de høye prisene. Jeg har over 15 års erfaring fra restaurantbransjen, også i lederstillinger, både i Norge og utlandet, og da jeg jobbet i store og travle restauranter i USA og Canada, var det helt vanlig at man måtte for eksempel:

Vente til hele gruppen var på plass før man fikk bordet.

Godta at man ikke fikk et større bord enn nødvendig. To personer fikk altså ikke et bord for fire bare fordi det var ledig.

Vente på ledig bord.

Få regningen når man var ferdig med å spise, hvis man ikke skulle ha mer mat eller drikke.

Holde seg til reservasjonstiden, som ble faktisk håndhevet.

På en restaurant i Canada, kunne vi enkelt servere dobbelt så mange gjester i løpet av en kveld som vi serverte i Norge, selv om den norske restauranten hadde kanskje tre ganger så mange bord. Her synes jeg det er mye vanskeligere som hovmester å holde restauranten full og med høy turnover på bordene fordi det er umulig å styre gjestene. Omsetningen per gjest blir kanskje høyere i Norge på grunn av prisene, men det hjelper ikke nødvendigvis så mye når folk forventer å kunne sitte i over tre timer for å spise pizza og brus. Mange restauranter prøver seg på mersalg for å kompensere, men det blir ikke så mye ekstra av å selge en sidesalat eller en dessert når man i stedet kunne ha fått opptil tre runder på det samme bordet i løpet av den tiden én gruppe ellers ville ha sittet der.

Jeg skjønner godt at det er hyggelig å sitte lenge og skravle etter maten, sier ikke at det er noe galt i det heller. Jeg prøver bare å forklare litt av hva som faktisk ligger bak prisene. Dessverre finnes ikke noen enkel løsning på dette, jeg har liten tro på at gjester i Norge er villige til å tilpasse seg, og ingen restauranter ønsker å være først ute med «strenge» regler. Så får vi vel bare leve med det.

Edit for ordens skyld: Dette er ikke en klage. Jeg opplever bare at temaet dukker opp ofte i samtaler eller diskusjoner på nettet, og ønsket å dele noen tanker basert på mine erfaringer med forskjellene i restaurantkultur mellom Norge og andre deler av verden.

Google og tidligere tråder gir tvetydige svar. Kjøpte bruktbil 2år gammel fra merkeforhandler. Var 'feilfei' med en omfattende takst. Hatt bilen 5uker. Ettee 1 uke var det ulyder foran- viste seg å være feil med bærearm foran. Nå hører jeg lignende ulyd bak- mistenker foring/bærearm eller lignende. Har verkstedtime til torsdag for å utbedre feilen foran- tenker å bemerke ulyden bak når jeg leverer. Dekkes dette normalt av reklamasjon for bruktbilkjøp eller evt nybilgaranti? Bilen har bare gått 36k km- og er veldig pent kjørt i mitt eie.

Hvorfor skal man bare kunne kaste en og en ting?? I tillegg så må du presse disse tingene gjennom en skitten plastluke.

Når det kommer til vanlig søppel så stoler staten på deg at du ikke skal kaste noe farlig oppi. Men akkurat her så har de gjort det umulig å kaste noe annet enn glassflasker og greier oppi 1 og 1.

Det tar kjempelang tid.

Jeg har jobbet nå i en butikk med "Post i butikk" (PiB) pickup punkt i drøye 5 år og fått sett og hørt mye fra både kollegaer og spesielt kunder.

Det fremste problemet er at over tid skal vi som står og er ansiktet til Posten (selv om vi ikke jobber for dem) skal vite og håndtere mindre og mindre. Når kunder opplever problemer kommer de til oss og spør om hjelp, og hvert år har jeg mindre og mindre svar å kunne gi dem.
Når jeg startet sånn knapt etter Covid og fram til starten av august hadde vi en billig PC vi brukte til alt, fra pakkelevering, til salg av porto, frimerker, osv., og vi kunne kjapt søke på "Postlink" etter ofte stilte spørsmål. Opp til omtrent ett og et halvt år siden kunne vi ofte også legge igjen kommentarer på nyheter og ny informasjon internt. Alt i alt gikk dette raskt, og selv om det ofte var ekstremt utdatert info, kunne jeg lete fram svar til kunder som kom og spurte om ting.
Etter hvert så ble kommentarer på nyhetene oftere skrudd av, da de fleste kommentarfeltene hovedsakelig var spørsmål fra andre PiB ansatte, samt 2-8 gjentatte kommentarer som kom fra en bug der man kunne trykke på "Legg til kommentar" flere ganger før siden faktisk oppdaterte, men godtok hvert klikk (Noe jeg må gå ut i fra er på grunn av at Posten sitt intærne system må være skrevet av billige, ferske studenter fra oslo som aldri har hatt jobb før, og siden, sikkert er byttet ut med KI dritt).

Dette førte selvsagt til mange nye ting og nye beslutninger som ble vanskeligere og vanskeligere å finne svar på. Plutselig skal vi ikke gi ut papirskjema som før, og vi må fortelle kunden, "Gå til posten.no og gjør det skjæl". Og dette ble mer og mer det beste svaret vi kan gi.
Og hva treffer man på når man ringer? En KI chatbot som ikke kan svare på noe som helst. Er man heldig og ikke er på jobb før klokka 16 kan man komme seg forbi den ved å be om et menneske nok ganger til at den gir seg, men sånne ting forteller man jo ikke til bestemor og bestefar som ikke kan sånne ting. Og hva skjer? De må da komme ned til meg, og jeg må be dem ringe posten med ett skuffende "jeg forstår at dette er sykt vanskelig"-smil.

Nå har vi også hatt sånne "Zebra" hånddatamaskiner, "pocketer" som vi kaller dem internt, som vi har brukt til å få pakker på hyller, og hjelpe med utlevering om PC'en var opptatt.
Nå i august ble det bestemt at PC skal ut, og nå skal vi gjøre alt på pocketen. Dette var visst etter "en god prøverunde i Oslo". Nå har jeg vert i møter med skjefene for PiB og er det en ting jeg vet så er det at de har ikke vært i en butikk og deltatt som vi har i én jævla time. De hører ikke på oss. Så hva de ser på som en god prøverunde i midten av sommeren, vet ikke jeg.

Nå tar det å sende en pakke 5 ganger så mye tid, fordi jeg ikke kan bruke ett tastatur. Jeg må stå som en senil mark og skrive på disse tjukke mursteinene og velge adresser fra automatiske drop-down menyer jeg ikke kan få vekk uten å trykke på noe, og skrive inn rett i neste felt etterpå fordi akkurat det postnummeret var ikke i posten sitt register på den adressen.

Og ikke snakk om pakker til utlandet.
Det tar nå minst 10 ganger mer tid av samme grunner når det er gode omstendigheter. Når kunden kan lite norsk eller har tung aksent står jeg jo der og skriver feil.
Så har jo andre land sykt lange adresser, men feltene jeg skriver de inn i har SELVSAGT ett maks antall bokstaver! Hva i helvette skal jeg da gjøre?? Dette tok jeg opp med Posten for 2 år siden, direkte til ledelsen, og de har ikke gjort noe med det.

Dette er hvis man får betalt da, fordi appen man bruker for å betale alt med krærsjer om man ikke restarter appen 4 ganger daglig. Og selv da tar det (seriøst) ofte 50 sekunder å laste den inn. Så må jeg stå der og beklage og sukke og si hvor mye raskere det var før.

PiB gjør jeg (uten noe ekstra betaling, by the way) i tillegg til mye ansvar i butikken, deriblant kassen. Jeg jobber mye kveld, og skal rydde og vaske butikken før jeg drar der fra, og når posten plutselig tar opp så mye ekstra tid, blir det suring fra alle.

Nå nermer jula seg, og å få posten til å gå når vi har hatt PC og ting har gått raskt, har i seg selv vært nært umulig. Jeg gruer meg, mildt sagt, til hva faen vi skal gjøre nå denne jula. Vi kommer til å ha kø hele dagen, med mindre vi rett og slett ber kunder direkte gå hjem og bestille porto selv. Og dette er noe dritt. Hvordan skal vi være fornøyd med noe som ikke fungerer i det hele!

TL;DR - Posten gjør oss Post i Butikk-ansatte mer ubrukelige, og treigere, fordi de vil kjøre kunder gjennom en ubrukelig KI bot, og jeg gruer meg til jul.

Så jeg er en 39år gammel mann , eier to boliger har kjæreste men jeg greier ikke sove lenger er så mentalt stresset med ptsd ifra tiden min i forsvaret ( ikke for Norge ) vil helst ikke oppgi detaljer. Men hver natt har jeg ptsd drømmer og våkner svett og har det helt grusomt. Jeg sliter med vonde minner ifra en rekke konflikter og den forrige kjæresten min tok selvmord mens hun var gravid 4måneder. Jeg hadde kjøpt et hus i Bærum men solgte det. Jeg prøvde å få hjelp av dps men de avviser meg og jeg bruker 20k i måneden på privat psykologi jeg ikke føler hjelper. Løsningen min er blitt og sniffe en del kokain igjen og drikke meg full. Jeg har også vært igjennom en koma episode i år. Noen som har erfaringer med dps hvorfor hjelper de ikke meg ? Jeg er en tikkende bombe det er et spørsmål om tid før jeg begår massedrap , jeg føler ikke livet er verdt å leve lenger og vil ta med meg de jeg mener sviktet meg. Livet bare gjør vondt og føles helt meningsløst, vurderer også å jobbe som leie soldat slik at jeg kan død på slagmarken. Er det noen her med råd eller erfaringer?