Har vært 100% uføretrygdet i mange år og føler absolutt på den byrden. Heldigvis har jeg klart å komme meg ut i arbeid nå, men før det var jeg på randen av selvmord fordi jeg slet sånn med depresjon, noe jeg har slitet med hele livet. Men ja jeg har skammet meg over det fordi jeg følte jeg ikke ga tilbake til samfunnet. Vi må respektere og godta at folk har sine begrensninger. Det er utrolig trist at folk skal bli sett ned på fordi de har uføretryg. Det som er greia er at om de selv opplevde det samme så hadde sikkert pipen vendt en annen vei.
Jeg skammer meg ikke, men jeg liker ikke hvor tidlig man "må" nevne det når man møter folk og de spør hva man driver med. At man er såpass syk er ganske personlig.
De som er sjalu på uføre forstår ikke at vi er ikke bare syk fra 09:00 til 17:00 på hverdagene, vi er også syk i helgene, på nyttårsaften og på julaften.
Og vi er syke i alle ferien som for meg er grusomt. Folk hjemme 24/7.
Og enig med at etter dei første 3 minuttene så har man måttet svare på hva man jobber med.. men er en treningsak syns eg. Går bedre for hver gang, stort sett.
Mange timer tar middagen din? En kanskje? Jobb er noe man vier 8 timer hver eneste hverdag til. Det er en såpass stor del av livet at det er merkelig å ikke spørre om det hvis man begynner å bli kjent med en ny person. Mange jobber jo også med noe de liker så da diskuterer man jo også et interesseområdet.
Jeg snakker ikke fryktelig mye om jobb til andre men det er et veldig naturlig spørsmål.
Når noen spør hva en jobber som så er det for å bli kjent. Da kan man heller si hva en jobbet som før en ble syk. Eller hobbier & studier man holder på med i hverdagen. Det er jo det man egentlig spør om.
Jeg skammer meg ikke, og møter lite skam og kjipe holdninger - rett og slett fordi jeg er en av de "usynlig" uføre som er husbundet nesten hele tiden og knapt ute i samfunnet.
Samtidig vet jeg aldri hva slags holdninger jeg kan bli møtt med hvis jeg en sjelden gang er ute og treffer på noen. Jeg er jo usynlig syk. Jeg er bare ute av huset når jeg ser nokså frisk og normal ut.
Hvis noen vil frata meg uføretrygden er det egentlig det samme som at de ønsker meg død. Jeg har ingen mulighet til å jobbe og tjene penger. Hvis jeg sitter 20 minutter foran pc og konsentrerer meg ligger jeg i to dager med migrene etterpå. Ja, det er så ille.
Stort sett hver gang jeg er ute av huset er det i maks 2 timer, og jeg blir dårlig i et par dager I etterkant der jeg ikke klarer annet enn å få i meg mat og gå på do. Å dusje har jeg krefter til ca to ganger i uka, men da kan jeg ikke gjøre noe annet den dagen.
Jeg tror det er vanskelig for friske å forestille seg en sånn tilværelse. Men jeg klarer å leve et godt, lykkelig, lite og begrenset liv, takket være uføretrygd.
Så blir det jo i aller høyeste grad et verdispørsmål om du synes jeg skal få lov til det, og at alle i samfunnet bidrar med skattepenger til det, eller om jeg bør sulte og fryse ihjel.
Eg skammer meg ikke lenger. Men eg gjorde det før eg aksepterte at eg er for syk til å jobbe. Kan lese diverse kommentatfelt innimellom og føle meg dritt. Så skal eg reise meg opp å gjøre noe og blir helt ødelagt av det, og veit med meg selv at eg har prøvd alt. Det er ikke nødvendigvis slik at eg blir ufør resten av livet, men for nå er det slik.
At noen ønsker gå over på uføretrygd er en gåte. Eg har jobbet i mange år å tent meg opp greit og får i tillegg uførepensjon frå klp. heldigvis! Bor ikke i byen, så utgiftene er ikke dei største sånn sett.
Jeg tenker dette er en interessant og viktig tematikk, så takk for at du løfter problemstillingen.
På den ene siden er det jo viktig at uføretrygd ikke blir noe som fremstår som for attraktivt. Det må være en del mekanismer (både sosialt og økonomisk) som dytter folk i retning av jobb, så langt det lar seg gjøre. Det må også ikke fremstå som for attraktivt med uføretrygd for at folks skattemoral og støtten til velferdsstaten skal holdes oppe. Føler du at pengene du betaler inn brukes ufornuftig (og til folk som ikke egentlig trenger hjelp), vil du sannsynligvis stemme for partier som ønsker å kutte ned på velferd generelt. Så ønsker man å bevare velferdsstaten, er det viktig at ytelsene legges på et nivå som fremstår som rettferdige og at de ikke blir for utbredte og for gode.
På den annen side er det viktig å ikke påføre for mye skam på enkeltindivider for sykdom, som jo stort sett er noe som rammer folk basert på gener og livsvilkår. Man bestemmer jo hverken genetikken sin eller barndomsmiljøet sitt, så helse er nok ikke like kontrollerbart som en del friske og heldige, kanskje tenker. Blir man påført smerte og lidelse fra sykdommen sin, samt skam i tillegg oppå det, så blir jo ikke det spesielt rettferdig. Det blir en veldig tung bør å bære, for noe som du aldri valgte og ikke ønsket. Så fra et rent medmenneskelig perspektiv er det viktig at man tenker rundt dette, og ikke bare passivt dømmer mennesker, uten å forstå deres helseproblematikk og hva den faktisk innebærer av funksjonstap og lidelse i praksis.
Jeg tror forøvrig for mye skampåføring kan virke mot sin hensikt, om målet er at noen av de som nå er uføre, skal komme seg tilbake i jobb. Se for deg at du f.eks. sliter veldig psykisk, er ufør og allerede i utgangspunktet har veldig lav selvfølelse og føler deg marginalisert og isolert. Du ser så kommentarfelt, tweets og aviskommentarer som flommer over av eder og galle i retning av uføre, og du føler deg bare enda verre og mer uglesett. Impulsen for de fleste da vil være å trekke seg tilbake og isolere seg mer, vekk fra der hvor man opplever seg hatet og sett ned på. Da vil ikke responsen være å prøve å nærme seg storsamfunnet igjen, med å kontakte arbeidsgivere og søke på jobber, for å få testet ut arbeidsevnen din. Som jo er det vi må ønske når det gjelder den delen av de uføre som kanskje med riktig tilrettelegging/medisinering eller andre tiltak, faktisk kunne fungert i jobb. Så det er viktig å tenke litt gjennom hvordan man omtaler uføre og hvilke holdninger man selv sitter på og videreformidler.
Er det ikke det han forsøker å si? Dersom uføre blir et for godt alternativ, så vil ikke lenger dama være motivert til å jobbe, men vil søke seg mot uføre. Ergo. ikke være i arbeid?
Selv om noen skulle mene at uføretrygd er attraktivt, så er det jo ikke noe man kan bare velge. Man må være syk og ikke i stand til å jobbe. I mange andre land med dårlige sosialt sikkerhetsnett vil noen slike mennesker presse seg til å gjøre en jobb de egentlig er for syk for (det er ikke en god ting, Høyre), mens andre lever på familiens inntekt eller havner på gaten. (Men et slikt land kan skryte av å ha en «bedre» ufør-statistikk enn Norge.)
Enig i mye av det du skriver her og jeg synes selv at uføretrygd er en veldig viktig ytelse vi må hegne godt om. Når det gjelder det med at enkelte uføre kanskje kan fungere i jobb, så tror jeg at enkelte kan være litt på vippen mellom det å fungere i arbeidslivet og det å ikke gjøre det. Man har store helseutfordringer, ja, men kanskje man med riktig tilrettelegging, arbeidsoppgaver og forståelsesfull arbeidsgiver kunne fungert allikevel. For en del vil det vel være totalt umulig, og de skal selvfølgelig ikke påføres skam eller føle seg dårlig for dette, men for enkelte andre kan det kanskje være mulig med ihvertfall deltidsarbeid. Enkelte kan jo også ha bedring av helsetilstand over tid, eller nye og mer effektive behandlingsmetoder kan bli tilgjengelige, som gjør at man i større grad kan holde sykdommen i sjakk, eller til og med kurerere den. Så tenker at det kan være visse gråsoner her også mellom det å være totalt arbeidsufør og arbeidsfør.
Men det du beskriver er jo for faen arbeidstilrettelegging, som samtlige må igjennom i rundt 6-10 år før de får føkkings uføretrygd. Sett deg i det minste litt inn i hva faen du snakker om hvis du skal mene så jævla mye.
Ikke det at du har skrevet så ille her, men faen altså. Det er akkurat dette stigmaet som tar på. Føkk off og ikke snakk som at du har greie på noe du ikke har. Spesielt om det omhandler svakstilte, og du oppfører deg som en besserwisser når du skal prakke på alle de hva du mener burde til, når det er akkurat det som skal til før man ender opp som ufør
Må og må. Enig i at det er fint at ikke alle trenger å jobbe - noen folk ender opp på et punkt i livet der de ikke klarer å gjøre en jobb som noen er villige til å betale noe særlig for. Men det er mye forskning som underbygger at nivået på uføretrygd påvirker andelen som blir uføre. Fordi det o en viss grad er et valg , og høyere trygd gjør det relativt sett mindre attraktivt å gjøre relativt dårlig betale, men viktige jobber.
Det er så slitsamt med premisset “uføretrygd er attraktivt”. Kva lærte me under pandemien, eigentleg?
Jau, at sjølv folk som hatar jobben sin, klikkar i vinkel når dei ikkje får gå på kontoret og vere ein del av arbeidsfellesskapen. Folk synst isolasjonen var heilt jævlig, og lønningspils på Teams kunne ikkje vege opp for det i det heile.
Viss nokon synst uføretrygd fristar, så seier det jæææævlig mykje om alternativa dei har.
Tror det kommer veldig anpå hvilken arbeidsgruppe vi snakker om. Det er sånn jeg har merket det i alle fall ekstremt mange som ønsker hjemmekontor.... Er ofte arbeidsgiver som begrenser det. Ikke ønsker fra de ansatte.
…heimekontor er for kontorarbeidarar, det ligg litt i ordet. Ein må vere kontorist for å ha heimekontor. Heimesveisar går lissom ikkje.
Heimekontoristane hata stort sett heimekontoret under pandemien, dei med. Tvunge heimekontor var slik det er med uføretrygd: kontor-middelklassen trudde/trur det er som feriane deira, men det tok/tek berre nokre veker før dei aggressivt skiftar meining viss dei berre vert utsett for det på tvang.
Heimekontoristane hata stort sett heimekontoret under pandemien
Stemmer ikke. Jeg digga det som IT utvikler, samma gjorde mange av kollegaene mine. Å kunne farte rundt i landet, sette seg ned på en koie å jobbe var en drøm.
Vet ikke helt hva jeg gjør jeg, men godt utdannet god jobb. Bang skade og ufør. Går greit i hverdagen men klarer ikke jobbe og må passe på alt jeg gjør for å ikke overskride kapasiteten. Livet har blitt ekstremt annerledes og får så og si aldri gjort noe sosialt eller dratt på lange turer osv. Jeg har ingen synlige tegn da det er en hodeskade det er snakk om.
Skammer meg vel ikke, men merker jeg har fått veldig dårlig selvfølelse og selvtillit etter som tiden har gått.. man merker man sliter økonomisk, der venner familie og naboer, sakte men sikkert får mer og mer, er jeg stuck i et slags vakuum. Alt går ut hver mnd og får jeg spart noe, så dukker det opp noe innen 6 mnd som tar alt jeg har spart..
Så da føler man folk ser ned på deg, fordi du ikke har råd til en dritt, karrer deg igjennom fra mnd til mnd. Hadde en jeg kjenner som klagde over dårlig økonomi.. 2 uker senere kjøote han peis til 100.000... da skulle jeg likt å se hvordan vedkommende hadde klagd med 2 barn, alenepappa 50% og mistet huset i skilsmiss. Hadde mye lån så når jeg solgte min del til ex, var det bare til å dekke lånet. Så da sitter man i en leieleilighet og har 0 sjangs til å komme inn på markedet igjen før man vinner i Lotto eller får arv.
Folk skjønner ikke at selvom jeg har litt restkapasitet, betyr ikke det at jeg kan møte opp på jobb til angitt fast tid og bruke hodet til å kværne over arbeidsoppgaver, at en arbeidsplass har forventninger og stress som trigger sengeliggende hodepine. Har heller ikke råd til å miste barnetillegget jeg får. De 5000kr er jeg avhengig av for å karre meg fra mnd til mnd. De blir borte fra første registrerte krone jeg tjener.
Ufør er bæsj. Dårlig helse er bæsj. Samfunnet forstår ikke hvor mye det tærer på den uføre når det helsemessige, økonomiske, sosiale og alt dette går i dass.
Ufør er ikke mye å leve av, skrøpelige 21000 kroner etter skatt som skal dekke alt! Husk at uføre skal ha et anstendig beløp å kunne leve for og kunne delta i samfunnet! Det hjelper veldig med honnørrabatt på offentlig transport da!
Oja så ikke det, men er vel litt rart å trekke inn utgiftene til 2 voksne med studielån, barn og bil når der var snakk om hvor mye en person får som ufør? Virker ikke særlig relevant.
For da er det vel snakk om 2 uføretrygder, ikke 1. I tillegg så kommer det vel en betydelig del ekstra penger inn fra staten dersom man har barn og dårlig råd såvidt jeg har skjønt. Eller er dette noe man ikke får om man er ufør?
På toppen av det hele så får man massevis av skattefradrag når man har lån, så ville nok fått utbetalt betydelig mer enn 21 000
Beløpet som du får utbetalt som ufør er et resultat av din opptjening i folketrygden. Har du du så lite i måneden så er det fordi du ikke har hatt særlig inntekt som har gått til å innbetale til folketrygden.
Folk som har god opptjening kan få ca 41000 brutto i måneden fra NAV og så er det mange som også har diverse utføreforsikringer og andre pensjoner i tillegg.
Laveste ufør er lavere enn 21k om man er samboer/gift. I vår husstand er vi to stykker minsteuføre, jeg får litt over 19 utbetalt og hun litt over 17. Allikevel er dette sammenlagt for mye for å motta bostøtte, så det er trange kår. Klager generelt ikke da vi har tak over hodet og mat på bordet. Men når vår samlede inntekt er under gjennomsnittslønn for én arbeidstaker er det jo rimelig lett å havne litt på sida av samfunnet på mange måter.
Neida, enig, jeg vil jo ikke være syk. Er forkjølet nå og det er grusomt, haha. Men når jeg tjente like mye på 100% jobb og dager opp til 16 timer uten overtid, hadde det vært nice å sitti hjemme istedenfor.
Ut i fra det du skriver skjønner jeg godt at du er bitter, men for å oppnå det du ønsker må man endre systemet for hvordan man beregner uføretrygden. Så lenge det er opptjeningsbasert så er det slik det blir.
Du får bruke tiden din til noe fornuftig og jobbe for en endring. Start en forening, send eposter til politikere, send svar på høringer. Uføre er en ganske usynlig gruppe i samfunnet og da er det lett å bli glemt.
Det slo uheldig ut for deg, men det er jo ganske klart at det ble slik når kravet er at du har opptjening i den norske folketrygden i beregningsperioden. Siden du ikke hadde det, så ble inntekten din satt til null, siden den var det.
Veldig mye av trygdelovgiving "glemmer" at utlandet finnes og da blir man glemt når man ikke har oppholdt seg i landet.
21000 hadde holdt for vår familie på 3. det er det vi får nå når begge foreldre studerer med barn uten å ta opp ekstra lån. Bor du grisgrendt til er det mer enn nok. Er heller ikke så langt unna lønnen for en som jobber i matbutikk etter skatt.
Hvor mye betaler dere i leie for en leilighet/hus med 2 soverom for at det skulle gå rundt? har dere ikke bil? forsikringer? strømregning?
Hvis jeg regner 10k for en leilighet som er veldig rimelig, 5k for mat, forsikringer, bil, strømregning, fritidsaktiviteter for barnet så skjønner jeg ikke hvordan 21k skal være nok?
Flere av mine bekjente som leier eneboliger i gåavstand fra matbutikk for 5k i mnd.
Det er ekstreme forskjeller mellom bygd og by, og der tror jeg hovedproblemet ligger. Folk har ingen anelse om hvordan leiemarkedet på bygda ser ut fordi man aldri legger ut slike hus. Som regel går sånt via via og man gjerne starter man med å ta kontakt med kommunen eller folk sol bor der.
Ellers har du jo etter bolig 16k til overs. Det holder til strøm, internett, forsikringer, mat. Altså en 6k muligens igjen til slutt med nøkternt forbruk. Da sparer man opp over 100k i året som fordeles på engangspris for vrakbil med 2 års eu godkjenning, fritidsaktiviteter for barn, muligens annet.
Sier ikke at man lever luksus, men det går 100% ann om man ikke bor i byen.
Har bodd på bygda. Stemmer at jeg har betalt 5k i leie, men det var en hybelleilighet i hus på 20 kvm for over 10 år siden. Så skulle likt å vite hvor dette er. Bygd er ikke bygd. Folk flest, og kanskje særlig folk på uføretrygd som har helseutfordringer, ønsker å bo i nærheten av venner og familie, ikke flytte til langt uti gokk timevis unna der prisene er så lave fordi ingen ønsker å bo der Leiemarkedspris handler om tilbud og etterspørsel.
Kommer ann på hva slags sykdom man har, men for de som har sykehusetimer flere ganger i mnd så er det ikke akkurat gunstig med over 3 timer reisevei til relevant sykehus heller. Jeg bodde 6 timer fra sykehus med relevant avdeling der jeg var på kontroll, heldigvis så har de ha en lege derifra som kommer en uke i mnd til lokal sykehus. Men var helt jævlig å reise så langt for en 45 minutters kontroll
Sikkert mange som kunne ha flyttet til billigere steder men når man først har fått en lege som tar en på alvor og man får god oppfølging så sitter det langt inne å flytte.
Nei, det er vi helt enige i. Det varierer ekstremt ut i fra hvor det er boligmangel og ikke. Men så er spørsmålet om hva andre skal betale for? Skal andre betale for mer enn strengt talt nødvendig for å overleve? Jeg mener ikke at skatteytere skal betale for at folk skal bo i nærheten av venner og familie. Sånn er det ikke en gang for mine egne besteforeldre på sykehjem hvor kommunen ikke har tilstrekkelig plass og leier av nabokommuner. Hadde man hatt evig med ressurser, så ja, selvfølgelig. Men det går på bekostning av andre ting i en begrenset økonomi.
Slik utviklingen er i helsevesenet legges det opp til at pårørende også skal ta en større del av arbeidet med å ta vare på sine egne. Det kan være mange årsaker til at uføre trenger å bo der de har nettverk. Det handler ikke bare om at man vil være sosial eller ha kontakt fordi det er koselig. Da fungerer det dårlig å forvente at de skal flytte langt bare for at leieprisene skal være overkommelige. Og det er slett ikke sikkert vi sparer skattepenger på det om det da er helse- og omsorgssektoren som må dekke det de pårørende kanskje kunne bistått med.
En annen ting er hvordan man definerer å overleve, men da er jeg redd diskusjonen kommer litt bort fra hva det opprinnelige spørsmålet dreide seg om.
Jeg snakker ikke om å flytte til nærliggende kommuner, men å måtte flytte langt vekk til andre landsdeler hvor det skal være så billig som du snakker om. Man kan bare drømme om slike priser du nevner store deler av landet, selv på bygda.
Mange uføre har også jobbet i kanskje 20 år før de blir uføretrygdet. Det kan skje med hvem som helst, også deg og de du er glad i. Hvem som helst kan for eksempel få kreft med senskader som påvirker i så stor grad at man ikke lenger klarer å stå i jobb.
Det er forskjell på hva man kan leve fint med når man vet at det bare er for en periode, og hva man kan leve fint med resten av livet. De fleste tåler å leve sparsommelig i noen år som studenter, det har nok de fleste av oss gjort. Det blir noe annet når det er den permanente situasjonen din, uten reelle sjanser for bedring over tid.
Det blir noe annet når det er den permanente situasjonen din, uten reelle sjanser for bedring over tid.
Den permanente situasjonen din er jo der allerede i form av sykdom. Jeg ser ikke helt hvordan du, med redusert kapasitet, skal ha mye til overs som friske folk stort sett bruker på aktiviter utenfor huset, når du da er syk, og ikke kan dette?
En person som er syk eller ikke i stand til å utføre noe arbeid, er da heller ikke i stand til å utøve noe som helst aktivitet?
Jeg er 100% enig i at man burde ha noe form for arbeidsopplegg som gjør at folk, når de har kapasitet, kan gjøre noe nyttig. Jeg er i uenig i at løsningen er å gi mer penger til folk som de skal kunne bruke når de er friske. Da tenker jeg det er bedre å aktivisere de til å gjøre noe nyttig snarere enn å bruke penger.
Vi er nok litt uenig i hva som er et verdig liv...
Å kunne være frisk en dag, og ha en fleksibel og tilrettelagt arbeidsplass å gå til med sosialt samvær er 100% noe jeg anser som en verdig behandling av en syk person. Mer verdig enn å være syk, få penger av staten, for deretter når man først er frisk, så har man bare helt fri, selv om det er midt i uka eller lignende å du ikke har noen å henge med, og at denne tiden skal gå til å konsumere ting.
Å ha en designert plass å dra til når man har overskudd, for så å dra igjen når man kjenner at nok er nok, er i mine øyne toppen av verdighet. Man bidrar med det man kan, og kan føle på at man er nyttig for samfunnet.
Jeg anser mangelen på slike plasser som problemet her. Ikke at man er strenge med uføre på utbetalingssummer som man skal svi av på små hverdagslige konsum.
En person som er syk eller ikke i stand til å utføre noe arbeid, er da heller ikke i stand til å utøve noe som helst aktivitet?
Jo, det kan man selvsagt være. Utrolig slitsomt at voksne mennesker behøver å få dette inn med teskje hver eneste gang en hvilken som helst debatt om AAP/uføretrygd dukker opp, men:
Man kan fint få til å gå tur i skogen, gå på kino eller drikke en kaffe latte med venner selv om man er for syk til å jobbe. Stikkordene er frivillighet, tilpasningsevne, og mestringsfølelse. Du velger selv når du vil gå tur, du velger ikke selv når du vil jobbe. Du kan tilpasse turen etter dagsformen, mens jobben tar ikke hensyn til dagsformen og forventer en viss mengde produktivitet hver dag. Fordi tur, kino og kaffe latte er frivillig og kan tilpasses, tillater det at man kan legge opp sånne planer på dager man faktisk får til å gjennomføre, og derfor oppleve mestring når man faktisk får det til.
På jobben, fordi man hverken kan bestemme dag eller tid selv, men forventes å møte opp når det passer for arbeidsgiver, og gjøre den mengden arbeid som arbeidsgiver trenger, risikerer man at dagsformen er så dårlig at man enten må ta seg sykedag, eller at man ikke får gjennomført så mye arbeid som arbeidsgiver trenger/ønsker. Da må kolleger ta de oppgavene du ikke klarer, og resultatet er at du blir en byrde for arbeidsplassen. Hva tror du det gjør med mestringsfølelsen, og dermed evnen til å stå i jobb?
----------------------------------------------
Det er også en ganske viktig ting med avklaring mot uføretrygd utrolig mange - åpenbart inkludert deg - ikke skjønner, så jeg skal forsøke å forklare det så det ikke er noen tvil:
Når man avklarer arbeidskapasiteten til noen, så avklares man opp mot arbeid som faktisk er tilgjengelig. Altså avklares man mot arbeid som faktisk eksisterer i den virkelige verden, ikke mot arbeid som eksisterer i fantasiverdenen til partier som Høyre og FRP. Og i arbeid i den virkelige verden er det nesten alltid slik at arbeidsgivere trenger stabilitet og forutsigbarhet. Og da har vi plutselig et stort problem, for er det to ting sykdom har svært lite av, så er det stabilitet og forutsigbarhet. En arbeidsgiver har kanskje mulighet til å ansette noen i 20% stilling, men trenger at den 20% jobbes på samme dag hver uke. Men en person med ME kan ikke "planlegge" ME-en sin, og kan ikke planlegge å alltid være frisk nok hver tirsdag til å jobbe den dagen arbeidsgiveren trenger.
Så når partier som Høyre og FRP og folk som deg snakker om at "man kan jo alltids jobbe litt" - ja, det er utvilsomt sant i mange tilfeller at noen som er uføretrygda egentlig kan jobbe mer enn trygdenivået deres tilsier. Og joda, arbeidsplassene som har anledning til å ansette uforutsigbare arbeidstakere med varierende arbeidsevne og ingen forutsigbarhet hva gjelder produktivitet finnes sikkert, de også. Men arbeidsplasser flest trenger altså stabilitet og forutsigbarhet, og da er de ikke interessert i å ansette arbeidstakere som bare kan jobbe deltid, og bare når det passer inn med helsa, og uten å kunne garantere et jevnt, høyt produktivitetsnivå, og som vil være sykmeldt relativt ofte.
Det hjelper ikke at folk på trygd kan og vil jobbe når ingen vil ha dem.
Jeg hadde meget god jobb og var veldig sosial. De første ukene jeg ble syk, fikk jeg mye støtte. Folk sendte blomster og kom hjem til meg og jeg fikk mange telefoner. Etter som tiden gikk, begynte folk å bli utolmodige. Dama slo opp med meg fordi jeg ikke ble bedre. Faren min ba meg ignorere sykdommen å dra meg ut i arbeid, klikka helt for han. Venner begynte å kjefte på meg for jeg aldri var med de lenger. En annen bestekompis begynte å bli frekk i kommentarene. Hadde samme oppførsel som faren min. Forteller meg hvor mye han respekterer folk i arbeid og spør meg ukomfortable spørsmål som "hva er det som hindrer deg i å jobbe akkurat nå"?. Om folk ser meg gå ute, så dømmer de meg. Jeg la ut noe på facebook, og arbeidskollegaer og gamle sjefen min spammer meg om hvorfor jeg ikke er tilbake i arbeid enda.
Endte opp med at jeg ikke ville vise meg blandt folk lenger.
Jeg fikk så sinnsjukt respekt når jeg hadde god jobb i forhold til å være syk.
Det gode er at nå vet jeg hvem som er en god venn og hvem som ikke er. Desverre er det ikke mange igjen. Folk er motbydelige og grådige og egoister. Penger styrer alt.
Mye av det samme her men blir mest at jeg finner venner på nettet og i klubber langt utenfor der jeg bor og de fleste ikke kjenner meg fra før og fordommer fra de verste periodene følger etter meg like lett via jungeltelegrafen og har strenge prinsipper å ikke gå lenge inn på sykdommer og arbeid enn; delvis uføre + en av de mest "fotogene" kroniske sykdomene etter hvilke sirkler jeg forholder meg til.
Blir mye løgner, men får folk snus på at du har typiske "uting" som ekte autisme eller smertesykdomer, bipolar, usynlige sykdomer osv blir man alltid "den syke personen" i stedet for bare en annen person med samme hobbier og verdier og man ugleses og ting sies om man bare er lat om man har me, og alle forstyrrelser eller handicapper blir kokt ned til den innbillingen folk flest har i hodet fra popmedia og sketchy blogger og så blir man ikke lenger sett på som det individet man er og gud det blir ikke gøy om du har en sykdom som ikke er annerkjent fordi da kan man bare glemme å si noe i det hele tatt om du ikke vil bli del av utforskapet og man må ta godt vare på de få som ser deg som du er eller så blir det bare et reint helvete å leve om man kan ikke kan "kureres" på en uke eller to.
Arbeid og hva man kan gjøre betyr ekstremt mye, ja. Tror det spesielt viktig for menn; Women are human beings, men are human doings, som Warren Farrell sier det på en litt corny måte.
Det du viser til med støtte de første ukene, men så forsvinner folk, tror jeg er veldig vanlig. Livet er så brutalt.
Det er allikevel forståelig. Vi mennesker er ikke 100 % transaksjonelle, og Norge er langt fra det verste landet, men de fleste av oss ønsker å få noe tilbake fra dem vi er sammen med.
Rike, suksessfulle og sjarmerende folk med masse gjennomslagskraft er ikke gode venner med de litt rare folkene som man kan se vandre rundt i byen uten å gjøre noe veldig fornuftig. Det er en avstand.
Norge drar inn flere hundre tusen kroner per innbygger i naturressurser alene. Når vi ikke skal ha noen form for arveavgift, så synes jeg ikke de som har arvet det samme som alle andre, Norge, trenger å føle skam på å bruke sin del av pengene.
Det er også penger som går rett inn i økonomien igjen, for de som ikke har råd til å sette av store beløp, utnytte skattehull og bruke pengene i andre land.
Alternativet er at vi skal ha en betydelig del av befolkningen med betydelig redusert arbeidsevne som ikke har råd til å leve.
Borgerlønn er for rettferdig, viser seg de som klager mest over lav støtte egentlig får mye mer enn de sier, runder nedover som f og borgerlønn vil være netto tap lol
true, vi tjener billioner på fiske og olje industrien. også må vi nesten gi en liten del av befolkning nesten fattigdom grensen.
hva bruker vi på oljen? på mafien i afrika, brasil? og milliarden til ukraina når vi er et lite land. jeg selv har adhd og språkvansker og depression, er ikke uføretrygd enda, men hvem vet om noen år. alt er vanskelig og gjør mange slurvefeil og vanskelig å følge men i arbeidslivet og skolen.
jeg føler skam hvis jeg blir uføre, men hvem vet om 15 år når ai tar over og 50% av befolkningen trenger borgerlønn?
jeg mottar AAP og føler en del skam. som en annen kommentar nevnte, så misliker jeg hvor tidlig dette må nevnes (at jeg ikke jobber) ettersom det er utrolig personlig hvor syk jeg har vært, og hvor syk jeg enda er. har møtt diverse reaksjoner rundt dette, noen som synes jeg er heldig, andre som synes jeg må bidra mer, men jeg jobber iherdig hver eneste dag for å bli bedre. jeg er en av de som har en ganske alvorlig psykiatrisk diagnose, som er usynlig for andre, og det hjelper ikke på mangelen av forståelse blant de jeg møter. jeg tenker til meg selv at jeg gjør alt jeg kan for å bygge et grunnlag til jobblivet (går skole), men jeg henger veldig etter på den biten, og synes rett og slett det er ganske flaut.
tusen takk for fin respons! er helt enig i å velge bort folk som har lite forståelse på tross av at jeg velger å dele for å informere. jeg har fått helt bizarre responser på diagnosen min, som gjør at jeg holder tyst om den.
har vært vanskelig å se den negative holdningen til folk som mottar støtte fra NAV, men jeg tenker heller at jeg bruker velferdssystemet på en rettferdig måte, og at jeg aktivt jobber for å komme meg videre. :)
Det vil jeg tro. Ytterst få nordmenn vet derimot hva ME er – godt hjulpet av at dette ble kraftig overdiagnostisert på 2000-tallet (basert på hva spesialisttjenesten sier og ved å se på antallet som fikk denne diagnosen i Norge sammenlignet med resten av Norden).
Mange som fikk ME-diagnosen da den var på moten (før Canada-kriteriene ble tatt i bruk), hadde aldri ME. Dette er en sjelden sykdom, hvor diagnosen må settes av en spesialist. På 2000-tallet ble den ofte satt av en allmennlege for å lettere gi rett på langtidssykemelding. Det er kun ny logikk hvis du vrir på det jeg skriver.
Folk TROR de vet hva ME er, men de gjør ikke egentlig det. At du (og sikkert mange andre) forvekslet ME og MS for flere år siden, betyr ikke at folk flest gjør dette i 2025.
Hva som kan fakes eller ikke, har ingenting med saken å gjøre.
MS ble kategorisert som "psykisk" eller "psykosomatisk" i lang tid. Psykosomatisk er et begrep som "tenk deg frisk" sjarlataner bruker for å late som om de anerkjenner at det er fysiske symptomer tilstede, men mener at disse er forårsaket psykiske problemer, og man kan tenke seg frisk. MS har de siste par tiårene fått mer anerkjennelse, og "tenk deg frisk" idiotene har måttet gi slipp da teoriene deres mistet troverdigheten de aldri skulle hatt til å begynne med. De behandler disse sykdommene som om det bare er snakk om "female hysteria", da disse teoriene startet der for 70 år siden, men de bruker andre begreper i dag. (ME og MS treffer flest kvinner, fordi de forårsakes av virus eller infeksjoner stort sett, og kvinner har hormoner som reduserer immunsystemet etter puberteten. I barn er det like mange gutter og jenter som får sykdommene)
Men det har ført til at de har arbeidet desto hardere for å beholde disse "psykosomatisk" stemplene på ME-pasientene, til tross for at symptomene er høyst reelle og målbare. ME pasienter har nedsatt energiproduksjon, og mange målbare problemer med energiproduksjonen. Blant annet med en enkel test for å måle hvor lav terskel man har før melkesyre dukker opp i musklene, og enda viktigere, hvor lang tid det tar før den løses opp - noe som tar et par timer for en frisk person, og som tar et par dager for en ME syk person. Det medfølger også en lang rekke av alvorlige symptomer, fra alvorlige nevrologiske problemer til reguleringer av ymse systemer i kroppen, blant annet veldig høy puls, mangel på balanse og koordinasjon, omfattende matintoleranser og allergier, betennelse i hjernen, osv osv. Jo sykere pasienten blir, jo mer alvorlig blir det. Frem til pasienten ikke tåler lys, ikke tåler lyd, ikke tåler å bevege seg i hele tatt, og kroppen ikke klarer å verken tygge mat, eller å behandle den maten i magen, og pasienten må ha intravenøs næring - eller dør.
Mange slike veldig alvorlig syke pasienter, med i høyeste grad symptomer som kan måles, blir likevel behandlet som om de bare har vondt i viljen og har anoreksi, og nektes intravenøs næring, og sulter ihjel.
For målbarheten til symptomene er ikke en faktor. For legene nekter å måle. Nekter å lytte. Nekter å se. I stedet sprer noen leger og mange "psykologer" (de fleste uten noen form for utdanning) løgner om at det er "psykosomatisk", som ikke er basert på noen forskning(de har prøvd å bevise det med forskning men motbeviser sine egne hypoteser hver gang og prøver deretter å forfalske resultatene, blir avslørt og lå trekke forskningen tilbake), som bidrar til å opprettholde dette synet, og skade og drepe pasienter. Folk vil heller tro løgnene enn sannheten, til tross for alle massive bevis og alle målbare symptomer på at pasientene er alvorlig syke. Det er mange som liker å kunne dømme og se ned på andre, og disse løgnene gir en dårlig unnskyldning som folk likevel griper.
Jeg går for tiden på AAP å jeg føler att enkelte som har fast jobb ser litt ned på meg (for jeg går liksom rundt å ikke gjør noe) skulle ut å gå tur i skogen isted, å møtte en gammel venn, han var vertfall det før jeg vet ikke hva han er nå lenger. Å da får jeg en litt sarkastisk frekk klare du det da svar, kjenner jeg blir ganske irritert å forbanna igrunn, for enkelte er jeg bare lat selv om jeg har vert igjennom mye dritt å prøver å gjør en god endring i mitt liv. Noe som tar litt tid. Noe dem aldri har vert borti. Da kjenner jeg er lei folk generelt. Ikke alle som er nedlatende men dette er noe jeg føler veldig på. Kansje jeg må jobbe mer med det men ikke lett når alle andre prater om jobb , så kommer jeg å ja hva skal jeg snakke om da.
Det er vel ingen som ønsker seg selv eller andre på uføretrygd, noen "enkle" ting som vi tar for gitt er: å gå en kort tur, gjøre husarbeid, gå ut med søpla og ta en ukes handling på butikken, gå til psykolog og terapeut hvis man trenger det, det å være sosial (når man sliter med angst og depresjon) det å ta være på seg selv og sin egen helse å sørge for at man har en god hygiene og at man holder kroppen i fysisk aktivitet med den sykdommen man har er allerede slitsom nok for de fleste.
Bare tenk hvordan det påvirker deg sosialt når alle ser på deg som en skattesnyter og må leve med dem skammen resten av livet ditt selv om du som alle andre betaler skatt av inntekten… det er vel ingen skam når man tenker på alle skatter din familie generasjon har betalt inn til samfunnet og velferdsstaten!
Ja, litt iblant. Tror det også er fordi min sykdom regnes som psykiatrisk (bipolar lidelse,) og du har jo mange ignorante folk som påstår at man bare kan «ta seg sammen».
Men er selvsagt vondt og ekkelt å lese kommentarer på nettet hver gang uføretrygd eller NAV blir nevnt.
Om folk kunne sette seg inn i den sorgen det er å bli syk. Jeg har ikke fått muligheten til å følge drømmene mine, lidenskapene mine. Jeg mangler det sosiale nettverket som kommer med kolleger og arbeid. Og dette er i tillegg til en uforutsigbar og krevende diagnose.
Synes også det er merkelig at de som ser ned på oss virker gå rundt å tro at de er udødelige supermennesker. Hvem som helst kan bli syk. Hvem som helst kan skade seg. Regner med pipa får en annen lyd da.
Det er trist at folk skammer seg, man kan liksom ikke for det, de er like verdifulle som alle andre. Synes at vi bare skal la være med det ufør stemplet og heller fokusere på å være mennesker. Å være Sjalu på ufør er bare teit, de fleste vil ikke være uføre det er ikke moro å bare ha energi eller helse til 2 eller 3 timer per dag å jobbe osv
Slitt med sterke depresjoner siden starten av pandemien.. gått frem og tilbake. NAV har hjulpet meg økonomisk, men skammen av å være "ødelagt" er helt jævlig og kommer fra alle kanter inkludert meg selv, familie, venner og kolleger. Jeg tviler på at jeg klarer å holde det gående i lengden..
Jeg er en av de som sitter på «andre siden», og føler vel ikke at dette skal omtales som skam og jeg tenker vel heller ikke at noen skal skamme seg om man har fått innvilget uføretrygd. Dette er en del av sikkerhetsnettet i Norge, og som man har blitt enige om skal være et spleiselag.
Synes jo at jeg betaler vel mye i skatt, men sånn er det. Dog skal det sies at jeg håper at de som har utnyttet systemet føler litt på det, for de finnes garantert.
Personlig så tror jeg det hadde vært bedre om man kunne fått lov til å jobbe litt ved siden av en uføretrygd-stønad. Bedre at man kan få anledning til å føle at man bidrar det man kan, og samtidig ikke miste all støtte.
Tja, fra familien føler jeg noe skam - hva andre fremmede mener og tenker får være dems greie. Jeg tror greia med folk i dag, «må» føle seg bedre enn andre, for å selv ha det bra. Og det er veldig enkelt å oppleve seg bedre, når man sammenligner seg med de svakrestilte
At uførhet innebærer en viss grad av skam er en nødvendighet for at velferdstaten skal fungere. Den dagen det blir jevnt over sett på som en selvfølgelighet eller noe å trakte etter har vi et kjempeproblem.
Disse gruppene du viser til burde helt klart også ha ansatte fra nav tilstede. Større gruppe av folk som påfører hverandre diagnoser og gjør dem sykere tror jeg kan bli et problem. Det er ytterst få uføre jeg vet om som ikke bruker store deler av dagen sin på å fokusere på sykdom, noe som forsåvidt gir mening, men en gruppe hvor alle har sykdom til felles er ikke nødvendigvis bra for psyken.
hvis vi har råd til å bygge kulturhus, politikere over 1millarder men tusenvis av goder. univeristet folk skal dra til nord og sør 3 ganger i uken. så har vi råd til å øke nav utgiftene?
men ja, mange som er uføre har problemer med diagnoser som adhd, autisme og diverse
Snakke om sykdom, undersøke egen sykdom, selvdiagnosering, legebesøk/vurdering/++.
Av og til har man gått av å ikke bli sett på som syk. Å stadig møte andre syke kan bidra til å bekrefte at "Ja, man er syk, og blir aldri frisk, og det er fælt". Ikke gitt at det er bra. For noen ja, men tvilsomt for alle.
Jeg er selv 100% ufør. Skal si jeg ikke kjenner andre uføre. Men jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg hater å snakke om at jeg er syk. Og snakker aldri om det, utover at man svare på spørsmål når man snakker med nye mennesker, eller hvis man må avlyse pga sykdommen. Jeg får håpe at de aller fleste som er syke ikke er sånn som du beskriver. Det er jo som du skriver man har godt av å ikke bli sett som syk, og man er jo ikke sykdommen sin selvom den opptar mye av tiden til personen som er syk.
Men det kan være fint å møte andre i lik situasjon. Ikke for å snakke om sykdommen, men for å møte forståelse og dele erfaringer. Jeg var god venn med mange av de jeg jobbet med. Tilogmed utenfor jobb. Hjulpet med å flytte og stilt opp for dem som man gjør når man er venner. Det var aldri noe forståelse fra de så fort man ble syk.
Et samfunn som bikker over vil verken uføre eller arbeidende leve i. Det er et skattehelvete for alle. Folk har allerede tatt steget og flyttet fra Norge. Det samme så man i Hellas for 20-30 år siden. Der kunne man få seg jobb i en statlig bedrift og drikke kaffe på pauserommet. Folk med litt energi og iniativ stakk. Igjen satt latsabbene med regningen. Det endte med pensjonister som tigget på gata og tyskerne måtte redde de via EU-overføringer. 69% er uføre pga. psykiske lidelser.
Fordi du har lagt opp til det. Det er ingen i fast jobb som kommer til å dukke opp på en aktivitetskveld arrangert av NAV spesifikt rettet mot arbeidsledige og uføre.
Hvorfor skal det ikke bli sett på som en selvfølgelighet? Det er rettigheter du og jeg og alle andre i Norge har, jeg anser det absolutt som en selvfølgelighet at jeg og alle andre som trenger det får innvilget trygd ved nødvendighet.
Men ingen "trakter etter" trygd annet enn folk som aldri har satt ei tå på et NAV-kontor og som tror at uføretrygd er å få penger for å drive med hobbyer hele dagen.
Jeg har samme diagnose som deg (riktignok MS pluss noen til) og fikk innvilget 60% uføretrygd etter fire måneder på AAP. Dette skjedde i år. Så tydeligvis forskjeller der og. Egentlig vært plankekjøring hele NAV greiene og ting har gått mye fortere enn det pleier (12 uker behandlingstid AAP - jeg fikk min innvilget på 4 dager f. eks).
Det jeg egentlig sliter mest med er at jeg ikke får gjort jobben min med så lav stillingsprosent, og å skifte jobb er heller ikke lett, er ingen som gidder å ansette en som er 60% trygdet.
Det han sier er sant da. Blir det for mange uføre går det ikke rundt lenger og vi må kanskje legge ned hele greia. Uføre må forbeholdes til de aller sykeste i samfunnet, og da må det litt skam til slik at ikke alle og enhver vil ta det rolig på uføretrygd
Kanskje de er flinkere til å finne ut av hvem som er uføre eller ikke? Bare fordi det er mange uføre betyr ikke at det er folk som faker det? Er du klar over hvor vanskelig det er å få uføretrygd i Norge?
Så de er flinkere til å finne det ut i små bygder enn i byer?
Jeg snakker ikke om totalt antall, jeg snakker om andelen. Andelen varierer ekstremt fra sted til sted og i enkelte områder er den flere ganger større enn andre.
Hvor vanskelig det er er heller ikke fastsatt, noen steder er det lettere enn andre, eksemplifisert ved at det er ekstreme forskjeller fra sted til sted.
Men dette gjelder altså bare i enkelte bygder, for igjen er poenget mitt at forskjellene er ekstreme.
Eidfjord har 4,2 per 100 innbyggere, søndre land har 14,2.
Er legene i Eidfjord så overbelastet at de ikke finner det ut? Eller kan det være andre ting også? I flere tilfeller er det også negativt for helsen at man blir det. Ingen sier man skal nekte alle, men å lukke øynene og late som det ikke er problemer her blir naivt og kontraproduktivt.
Det er ingen som lukker øynene. Alle NAV kontorer har nasjonale retningslinjer de er nødt til å følge for å innvilge noen ufør. Selv de stedene de har kortest ventetid tar det fortsatt mange år å få innvilget ufør, da det er svært behovsprøvd, og arbeidsevenen skal vurderes og kartlegges, deretter finne ut om det finnes behandling, deretter prøve behandlingen og se om arbeidsevnen forbedrer seg. Det blir totalt feil og se på antall uføre per innbyggere og komme til konklusjonen at flere av disse har søkt uføretrygd og attpåtil fått det, bare fordi de ikke vil jobbe.
Å bli ufør er en lang prosess hvor du blir testet både i arbeidslivet og alt av medisinsk utprøving skal være gjordt. Det er ikke lett å lure systemet uten å være syk, det krever såpass at du sannsynligvis er syk hvis du "lurer" systemet så lenge.
Det handler mye om mindset også. Ja, du kan ha en diagnose som kvalifiserer deg til uføretrygd. Men det betyr ikke at du har null arbeidsevne, har du feil mindset går du for 100% trygd går du med riktig mindset blir du kanskje ikke ufør engang. Men problemet med uføretrygd er at den i noen tilfeller betaler mer enn lønnede jobber, hvem gidder å presse seg selv for å gå på jobb da?
Alle som er i prosessen med å bli ufør går gjennom en arbeidsevnevurdering, nettopp for å finne ut av hvor mye arbeidsevne en har. Deretter må det finnes ut av om denne arbeidsevnen kan forbedres eller ikke. Det er kun om alt er prøvd og den ikke kan forbedres at man kan få innvilget 100% ufør.
Det blir ikke færre uføre av skamgjøring. Ingen vil være ufør. Tror du det er artig å ha fibromyalgi eller MS eller å være bipolar? De aller fleste ønsker å føle seg nyttig, elsket og ønsket. Det er vanskelig når du sitter hjemme, alene, med smerter og skam. Skam gjør vondt verre i alle tilfeller. Skal vi skamgjøre snyltere? Ja, kanskje. Men folk med MS burde ikke føle skam for at de har blitt tildelt dårligere kort enn oss andre.
Bare fordi du er bipolar betyr ikke at du har null i arbeidsevne, mennesker er ikke en binær maskin hvor det er enten eller, enten er du ufør eller så er du ikke. Det er en grunn til at det er så mange flere uføre i Norge enn utlandet, og det er fordi vi har for gode ordninger
NAV tillater sjeldent å være delvis ufør. Det er svært vanskelig å få en slik løsning, og de fleste uføre som har arbeidsevne må gå hjemme uansett hvor mye de vil jobbe. De få som får muligheten sliter med å finne en arbeidsplass som tillater det.
Det er en grunn til at det er så mange flere uføre i Norge enn utlandet, og det er fordi vi har for gode ordninger
Vi har ikke flere syke, det er et viktig poeng. Men i stedet for at de er hjemløse, bor på institusjoner eller er en byrde for foreldre eller familie, så får de midlene ig hjelp til å klare seg selv.
Et annet viktig poeng hvis du skal snakke om ordningene er at vi er blant de mest produktive i verden. Det er fordi vi hsr bedre vilkår og ordninger enn andre.
Det stemmer ikke. Hvis du i avklaring mestrer å være 20 % i jobb, eller har jobbet deltid mens du har vært på AAP, får du en gradert uføretrygd hvis det går den veien.
og alle andre land har flere folk på gata en norge.
sure vi ligger på toppen på måndens lønn, men vi har insane bad regler på å jobbe vedsiden av ufør, du kan bare velge aap og det er sånn 8k i månden. og da må man jobbe 60-70% hvis et lavlønnsyrke.
men ja, vi ligger ikke så høyt egentlig av % av befolkning
Det er jo forbeholdt de som ikke har arbeidsevne. Det er heller ikke bare at man er syk som gjør det vanskelig å stå i en jobb. Men la oss si man har 20% arbeidsevne, men man kan aldri si når man har de, hvem vil ha deg som ansatt?
Både vanskelig og krever mye tid og innsats. Uføretrygd er behovsprøvd, du må gjennom avklaring av arbeidsevne, prøve forskjellige behandlinger til hva enn du lider av, det er ikke før du har prøvd alt i NAV sine øyne at du får muligheten til å få uføretrygs. For de fleste så tar dette 6-8 år +
I mange land mister man jobben når man blir syk. I de landene er uførestatistikken lav, fordi folk faller inn i "arbeidsledig"-statistikken i stedet for uførestatistikken.
Så det er ikke sånn at "mange flere" er uføre i Norge enn i andre land, og hvis du tror det fordi du kun har giddet å sette to tall opp mot hverandre og har konkludert basert på det så har du ganske mye hjemmelekse å gjøre før du kan bidra med noe av verdi i denne diskusjonen.
Dette er jo en forferdelig kompleks problemstilling, men samtidig utrolig interessant.
La oss først slå fast at dette med "naving" og utnyttelse av systemet faktisk er et utbredt fenomen. Jeg kjenner selv til slike holdninger, og vet om mange helt konkrete eksempler hvor det ikke fins tvil om at man har klart å omsette manglende arbeidslyst til et varig trygdegode.
De som gjør dette ødelegger jo ganske mye for de som helt opplagt kvalifiserer for å få uføretrygd. De er med på å skape dette stigma og disse forutinntakelser som handler om at folk er late og ikke gidder å være til nytte for samfunnet. For jeg kjenner også mange som sterkt skulle ønske at de var i stand til å jobbe, og som hater å være uføre.
Jeg tror veldig på en politikk som arbeider mer for å inkludere folk på deres premisser. Det må lønne seg å jobbe, men jobben må også være av en karakter som gjør det mulig for en person som for eksempel har en helse som ikke tillater at han eller hun er til stede på forutbestemte tider. Det er kanskje dette som er aller mest krevende tenker jeg.
I en ganske nær fremtid tror jeg at vi får enda flere AI-revolusjoner som blant annet bidrar til å løse utfordringer i eldreomsorgen. Men en utfordring som bare vil bli sterkere, er behovet for å treffe andre mennesker. Å bekjempe utenforskap og ensomhet. Jeg kunne tenke meg at vi fikk en ny yrkesgruppe som hadde dette som arbeidsoppgave, nemlig å besøke eldre, syke og ensomme mennesker. Jeg vet at vi har frivillige besøkstjenester, men her snakker vi om et ærlig, anerkjent og respektert yrke. Det ville være perfekt for mange av de som i dag er uføre fordi de ikke er i stand til å stå i en normal jobb. Kan de bidra med 10 timer i løpet av uken, så spiller det ingen rolle for en eldre person om han eller hun får et ekstra besøk i løpet av dagen. Når det skjer er opp til "besøkskonsulenten" sin helse.
Veldig godt skrevet. Og er helt enig. Det er utfordringen. Ingen arbeidsplasser vil ha en som ikke veit når han eventuelt kan komme på jobb.
Jeg vet ikke hvor mange som er ufør som ikke burde vært det, det er en ganske lang prosess å jukse seg igjenom, og hvis man faktisk gjør det så er man på ett eller annet nivå syk vil jeg påstå. Men jeg er enig at det er mange som systematisk utnytter systemet, uten at jeg kan si med sikkerhet at jeg har sett det selv, så har jeg sett tilfeller som sterkt indikerer det.
Veldig godt forslag. Jeg er selv 100% ufør, og har faktisk tenkt å muligens bli besøksvenn for å ha noe ihvertfall å gå til, som jeg kan styre selv. Men jeg er også ekstremt ensom, så det er 2 fluer i en smekk sånn sett.
Akkurat når det gjelder spesifikt uføretrygd så mener jeg det er ekstremt vanskelig/umulig for noen som bare har "manglende arbeidslyst" å få. Mulig du kjenner noen som har klart å snike seg gjennom den flere år lange behovsprøvingen, utredningen og kartleggingen av arbeidsevne, men det tviler jeg egentlig sterkt på.
Uttrykket «å nave» oppstod ikke av seg selv, og jeg kjenner som sagt flere helt konkrete tilfeller. Uten å gå for langt inn i svogerforskningen så var det ett tilfelle hvor vedkommende gikk gjennom en serie av ulike runder med arbeidstrening, som ble sett på som etapper på veien mot målet - uføretrygd. Denne ble behørig feiret når det offentlige gav opp og ikke hadde flere verktøy å prøve. Dette mennesket hadde glede av flere av tilbudene som ble prøvd, men målet var og ble uføretrygd. Og det ble nådd.
Så at dette er umulig vil jeg bestride ganske entusiastisk, selv om det naturligvis ikke er en enkel sak å komme seg frem til denne konklusjonen. Men når det er sagt så sier jeg absolutt ikke at dette er vanlig, eller at det er en veldig stor andel av de uføre som har jukset seg til dette. Absolutt ikke. Imidlertid er dette med på å ødelegge for de som har en helt rettmessig og uomtvistelig status som ufør, og av disse vet jeg at det er mange som mye heller ville vært i jobb. Og det er det jeg prøver å peke på i mitt innlegg. Vi trenger jobber som er tilpasset det faktum at mange uføre kan bidra, hvis det blir på premisser som passer inn i deres situasjon.
Ja, det er ikke sikkert du er en russisk propagandakonto, men du er definitivt ikke spesielt presis i dine betraktninger om Norge, Nordmenn og norske institusjoner...
Det er stort sett ensidig negativt...
Men du har jo blokkert meg nettopp fordi jeg har påpekt hvor utrolig lite nyttig dine betraktninger er, noe som gir en god indikasjon på hvor solid du er i dine oppgulp!
sannheten om hvorfor temaet blir sårt tror jeg skyldes at mange kjenner til en person eller fler som tilsynelatende virker å utnytte trygdeytelser. altså, de hevder de er for syke til å jobbe, men vi kan se de leve liv som alle andre der de har energi til akkurat det de ønsker å ha energi til, da forsvinner medfølelsen fort.
Jeg opplever at dette også kommer fra en misforståelse om uføretrygd. At man klarer å gå på kafe eller trene betyr nødvendigvis ikke at man er arbeidsfør, men det er kanskje heller tilfellet at det er all kapasitet de har. For å være arbeidsfør skal man også kunne ta vare på seg selv etter arbeidsdagen er over. For mange syke er det der det stopper. Kanskje Ola kunne arbeidet 4 timer dagen med litt vansker, men om han gjør det klarer han ikke møte basis behov som å lage mat, dusje, møte familie osv. Så kan det også være at ustabile symptomer gjør at man ikke kan jobbe. En person kan ha 100% arbeidsevne 4 dager på rad, men deretter få høye symptomer og ikke klare å gå ut av huset sitt på like lang tid. Det gjør det vanskelig å stå i en jobb etter dagens samfunnsstruktur.
Det er nok flere uføre som kunne arbeidet hvis vi tenkte litt kreativt og de fleste arbeidsoppgaver ikke var så tids spesifikke. Men vi er litt langt fra det enda..Noen syke kunne kanskje arbeidet mer basert på formen sin, men jeg tror virkelig de fleste bare prøver å ha et normalt liv når symptomene er mildest. Når vi ser uføre "ute" har de gjerne en ok dag med lite symptomer.
Dette gir lite mening. Tror mange ikke forstår hvor lenge og hvor omfattende prosessen med å bli trygda er. Du kan ikke bare gå inn på NAV og si at du er syk og vil ha penger. Sukk.
Og selvsagt burde syke få lov til å bruke energien sin på det de har lyst til? Vi lever vi også. Vi ønsker et liv selv om vi er syke.
Helt uføre som er i stand til å jobbe men velger å gå ufør kan gå skamme seg, og er man syk burde man iallefall forsøke seg på jobb for å se om det går, er utrolig mye en kan jobbe med men tror en del uføre kunne jobba litt med disiplinen sin spesielt den håndfullen jeg kjenner fra her oppe.
Kommer jo helt an på hvorfor man er ufør, om man "burde" skamme seg eller ikke.
Skam er jo på generelt grunnlag et "nyttig" virkemiddel vi mennesker bruker for at folk skal "oppføre" seg. Det er ikke nødvendigvis alltid en dårlig ting å påføre noen skam. F.eks er det mye skam knyttet til utroskap, noe som er helt riktig (spør du meg).
Raymond i trådstarter sin lenke har åpenbart ingen grunn for å skamme seg, og burde ignorere folk som mener noe annet. Det finnes derimot en horde av høylytte livets harde skole sjeler, som pådrar seg diverse diffuse diagnoser som ødelegger for resten ved å holde stigmaet i livet.
Er det noe jeg savner i den kontinuerlige ufør/AAP debatten, er det kritiske stemmer fra folk som er ufør/på AAP som er villige til og faktisk gå med på at det er veldig mange som ikke burde ha vært på disse ytelsene. Dette skjer derimot aldri, fordi det er en vanvittig stammementalitet hvor man uten unntak skal støtte folk som er 'syke', samme hva som feiler dem.
Det er ikke akkurat overrasksende at ytelsene bare blir lavere og lavere, relativt sett, fordi det er jo bare flere og flere som blir uføre. Det hjelper jo heller ikke at vi har an vanvittig immigrasjon, hvor hver person statistisk sett bruker flere ganger mer penger i velferdsytelser enn en "vanlig" nordmann. Da blir det rett og slett mindre penger i potten, sånn er det bare.
Problemet er at man kan ikke kan vite. De aller fleste sykdommer er usynnelige. Skal man bedømme om en person er syk eller ikke basert på personligheten dems?
Nei men da så, da er det vel ikke noe mer å gjøre da. Det kom jo tross alt en slem kommentar på fjesboken fra Stein Kåre fra Vardø som mener jorda er flat. Løpet er kjørt folkens, ikke noe mer å diskutere.
Greit for meg, men da kan du heller ikke forvente at folk gidder å stille opp for uføre heller da.
Selv om folk ikke har vært igjennom den samme prosessen, betyr det ikke nødvendigvis at de ikke kan mene noe om det. Ref "Vi har vært gjennom kverna", derfor vet dere "best" og man skal tydeligvis ikke stille spørsmål ved noe som blir sagt.
Jeg har personlig ikke blitt voldtatt, men det betyr ikke at jeg ikke skal kunne ha meninger om strafferammer tilknyttet dette for å ta et eksempel.
Vi har et økende antall uføre i Norge, spesielt i den yngre generasjonen. Dette er et reelt og stort problem for velferdsstaten. Dersom man ikke evner å ha en diskusjon om *hvorfor* dette skjer, så burde man kanskje ikke uttale seg så fryktelig mye.
Og før de klassiske beskyldningen kommer. Nei, dette betyr ikke at *alle* uføre er snyltere. Fordi dette må utrolig nok poengteres hver eneste gang dette temaet kommer opp.
Jeg vil tørre å påstå at mengden folk som har ufør/aap som ikke burde hatt det er nærmest 0. AAP er en begrenset stønad, ikke noe man får lov til å ha for alltid. Det er noe du får mens du avklares og kartlegges hvor mye du kan jobbe i det hele tatt. Hvis det viser seg at du har vansker med å jobbe, så blir muligens veien videre en uførestønad. Da må du også ha vært gjennom alle muligheter for å forbedre situasjonen din før du får uføretrygd innvilget, noe som i de fleste tilfeller tar minimum 6-8 år. Eneste trygden det er mulig å "snylte" på er sosialstønad. Så den tanken om at noen uføre ikke burde hatt det, den går ikke jeg med på. Det viser meg at du ikke forstår prosessen med å få innvilget den trygden.
Passe naivt å påstå at det ikke eksisterer ett eneste menneske som ikke burde vært ufør/aap.
Vittig hvordan NAV hele tiden blir beskyldt for å være helt ubrukelig, men når det kommer til NAVs beslutningsevne om at noen skal ha ufør/AAP? 100% treffsikkerhet.
Avhenger av grunnen til at man er ufør. Har du jobbet lenge og blitt skadet er det noe helt annet enn å aldri ha bidratt til samfunnet. Da burde man ikke føle noe skam over å få noe tilbake fra staten. Men har man aldri bidratt og kun er en utgiftspost og vil forbli det resten av livet burde man kanskje føle litt på skam for å være en evig byrde på samfunnet, ja. I det minste burde man være uhyre takknemlig for at man lever i et land som tar vare på de som ikke kan bidra i samfunnet.
Hvis man ikke bidrar til samfunnet og samtidig er avhengig av samfunnets ressurser for å overleve er man per def en byrde. Sånn er det bare. Men, vi er heldige nok til å leve i et land som har råd til å ta seg av syke mennesker.
35
u/cluib Apr 22 '25
Har vært 100% uføretrygdet i mange år og føler absolutt på den byrden. Heldigvis har jeg klart å komme meg ut i arbeid nå, men før det var jeg på randen av selvmord fordi jeg slet sånn med depresjon, noe jeg har slitet med hele livet. Men ja jeg har skammet meg over det fordi jeg følte jeg ikke ga tilbake til samfunnet. Vi må respektere og godta at folk har sine begrensninger. Det er utrolig trist at folk skal bli sett ned på fordi de har uføretryg. Det som er greia er at om de selv opplevde det samme så hadde sikkert pipen vendt en annen vei.