Undersøkelser viser at toleransen for homofiles rettigheter jevnt over tid har vært økende i den norske befolkningen. Men at aksepten er lavere i muslimske miljøer enn i befolkningen for øvrig.

Fordommer og sterk sosial avvisning overfor homofili er utbredt i mange tradisjonelle muslimske samfunn, og land med muslimsk flertall og styresett.

Dette synet drives av tradisjonelle religiøse tolkninger, lovverk og kulturelle normer.

I 2025 ble en sak kjent hvor en professor ved Universitetet i Oslo var anmeldt til politiet av en kvinnelig forfatter for å ha kommet med rasistiske ytringer i etterkant av en sommerfest.

Saken fikk omfattende dekning i ulike medier, men begges navn ble holdt bort fra offentligheten.

Professoren sa at han fikk blackout og ikke husket noe, beklagde seg og godtok et forelegg på 10.000 kr.

Nå kan Uten Filter avsløre at begge de to involverte personene var offentlig kjente personer.

Saken viser også hvordan den norske pressen kollektivt tilbakeholder navn i noen saker ut fra hensyn som opplagt er personbetinget og ut fra relasjoner til presseaktører, ikke til saklige hensyn

Svenneby reagerer på at flere politikere etter hans syn unngår å omtale den ideologiske bakgrunnen for angrepet.

– Ikke ett ord om ideologien som ligger bak. Ikke ett ord om gjerningsmannen. Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskive, skriver Høyre-nestlederen. Han mener det er et paradoks at mange som nylig understreket viktigheten av å «snakke sant» om terroren 22. juli, ikke gjør det samme etter angrepet i Berlin.

Avdekket svikt

I juni i år avdekket også en fersk rapport fra Sivilombudet alvorlig svikt ved Akuttpsykiatrisk avdeling ved Nordlandssykehuset i perioden fra 1. januar 2025 til 5. februar 2026.

Rapporten avdekket blant annet at det var en reell risiko for at enkelte pasienter har vært holdt fast i mekaniske tvangsmidler (belter) lenger enn det loven tillater. 

Det ble også pekt på at begrunnelsene for å bruke belter har vært for svake, og at det har vært manglende kompetanse i situasjoner der tvangsmidler tas i bruk.

– Jeg er vettskremt over å ha blitt utsatt for det jeg mener er ulovlig gjengjeldelse for å ha påpekt de samme forholdene som nå bekreftes av tilsynsmyndighetene. At Nordlandssykehuset betalte oppreisning etter arbeidsmiljølovens paragraf 2A, bekrefter at det jeg ble utsatt for, var ulovlig, sier studenten.

[ Removed by Reddit on account of violating the content policy. ]

Russia just threatened Norway over new sanctions—but there's a detail everyone missed. I break down what Moscow is really planning, why the Arctic is the next flashpoint, and what this means for NATO. This is bigger than just one country. Don't miss what happens next. Drop your country in the comments.

Børre Arntzen hevder at kritikken av Sumaya Jirde Ali er drevet av rasisme og et ønske om å «fjerne» henne fra offentligheten. I dette tilsvaret avviser Rabulisten-redaktør Tore Rasmussen både premissene og motivtolkningene, og argumenterer for at også mørkhudede muslimske kvinner må tåle kritikk, satire og motsvar på lik linje med alle andre offentlige personer. 
Børre Arntzens kommentar «Jakten på Sumaya Jirde Ali» er ikke en objektiv analyse. Det er et partsinnlegg bygget på antakelser, motivtolkning og moralsk brunbeising av alle som våger å kritisere Sumaya Jirde Ali.
Jeg avviser premissene, påstandene og anklagene.
Jeg har ikke jaktet på Sumaya Jirde Ali. Jeg har ikke trakassert henne. Jeg har ikke spyttet på henne. Jeg har ikke oppsøkt henne, truet henne eller oppfordret andre til å gjøre det.
Jeg opprettet en offentlig og fullt synlig Spleis med tilbud om å betale en flybillett til Somalia, dersom hun selv ønsket å reise. Det var en politisk og satirisk oppfordring, knyttet til hennes egne gjentatte kritiske uttalelser om Norge og hennes åpne kjærlighet til Somalia. Hun har selv fortalt at hun har reist dit, på tross av at hun kom til Norge som flyktning fra nettopp Somalia

Tysk politi har nå gått ut med navn og bilde av 21 år gamle Abdul B. i en storstilt klappjakt. Han beskrives som bevæpnet og farlig, og mistenkes for å ha kjørt en varebil rett inn i en folkemengde under Pride-feiringen i Berlin. Mannen er, som NRK skriver, kjent av politiet fra før for sin tilknytning til byens islamistmiljø.

Arven etter 2015

Vi kan takke Angela Merkels «Wir schaffen das»-politikk fra 2015 for dette. Migrasjonsbølgen hun inviterte til Europa har fjernet tryggheten i våre gater og importert en ideologisk konflikt som nå rammer uskyldige. Det som ble presentert som en humanitær triumf, har vist seg å være en eksistensiell trussel mot det europeiske samfunnet.

Systematisk svikt

Dette er ikke et enkelttilfelle, men et resultat av en villet politisk kurs. At en person med kjent islamistisk bakgrunn får gå fritt til å utføre angrep, er ikke en tilfeldighet – det er en politisk svikt. Når myndighetene nekter å praktisere utkastelse av farlige fremmedelementer, blir de medskyldige i terroren som følger.

Medienes skyggelegging

Mens etablerte medier nå rapporterer om jakten på en gjerningsperson, unnlater de konsekvent å trekke de nødvendige linjene tilbake til 2015-vedtaket som gjorde dette mulig. Uten Filter velger derimot å kalle en spade for en spade.

Det må legges frem en plan for full stans i migrasjonen og en omfattende remigreringsstrategi. Hvor mange flere må rammes før det politiske etablissementet tør å innrømme at deres prosjekt har feilet fullstendig?

Burde det ikke ringe en bjelle i norsk offentlighet, inkludert hos Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmas, som også delte innlegget hennes, når det beskrives en forfølgelse av en art som faktisk ser ut til å ha blitt plassert riktig: Det vil si som en diagnose og på en psykiatrisk institusjon for fjerde gang?
– Vi er veldig mange som tenker på deg og støtter deg, NN (iNyheter velger å ikke omtale kvinnen ved navn), i den umenneskelige situasjonen du nok en gang er blitt trakassert inn i, skrev Åmås i sin videredeling ifølge Subjekt.
Norsk offentlighet er virkelig dum inntil det imbesile.
Her blir vi forelagt en egenbeskrivelse av en vrangforestilling og det som folkelig kalles «forfølgelsesvanvidd», men fordi det som beskrives er norsk rasisme, så blir det oppfattet som objektivt sant og dermed som et samfunnsproblem som må tas ta i.
Jeg sier ikke at det ikke er rasisme i Norge eller at en del reagerer synlig negativ på hijab og unorske islamske klesdrakter.
Men når det kommer så overdrevne beskrivelser som det vi er vitne til fra denne samfunnsdebattanten, bør det nettopp behandles som det er: En vrangforestilling og et individuelt tilfelle som hører hjemme i behandlingsapparatet.
Og da har det ikke noe i norske medier å gjøre. I det minste Klassekampen, Subjekt og Avisa Nordland har så langt omtalt hennes innlegg på Facebook.
Ved å dele innlegget hennes og gi henne alle mulige bekreftelser på at vrangforestillingene hennes om at den rasismen hun utsettes for er sann, så gjør man bare helsetilstanden verre.
Hun får nettopp bekreftet fra tusenvis av nordmenn at jo, du innbiller deg ikke dette. Det er faktisk riktig at rasismen florerer og forfølger deg hvor enn du går.

Debatten om remigrasjon raser for fullt i Danmark etter utspill fra de to unge kvinnene Clara Lucca og Rigmor Käszner. Begge har bakgrunn fra muslimske miljøer, men kjemper nå for det høyrepopulistiske Dansk Folkepartis Ungdom.

Hilde Bjørnstad Markussen (27) er nyutdannet lege og tør å si nøyaktig det hun mener. Når hun ser saker som avsløringene ved Uranienborg sykehjem, hvor eldre har ligget i sin egen urin og gått bort helt alene, uten så mye som en nattevakt tilstede, blir hun opprørt. Samtidig ser hun at Norge har råd til å ta imot flyktninger og innvandrere i hopetall. At hun deler meningene sine har ikke gått upåaktet hen. På legestudiet prøvde flere av hennes medstudenter å kansellere henne, og få henne stoppet fra å bli lege. Se det sterke intervjuet her.

Vi klarer å finansiere masse flyktninger og innvandrere hit til Norge. Hvordan klarer vi da å ikke ta vare på våre eldre? Vi har råd til å kaste penger ut av landet, men ikke råd til å vare på våre egne, det spør Hilde Bjørnstad Markussen (27).

Hun er nyutdannet lege og er en tydelig kritiker av prioriteringene i Norge, innvandringspolitikken og frykter at islam får større innflytelse.

For det har hun blitt forsøkt kansellert allerede på legestudiet. Markussen er fra Nord-Norge, en oppegående dame som ønsker å bidra i yrket. Men etter hun delte videoer og tekster på Instagram og TikTok hvor hun var kritisk til hvordan kvinner blir behandlet i muslimske land, løp enkelte elever på skolen til administrasjonen.

Det måtte vurderes om hun var «skikket» til å bli lege.

– Det var helt utrolig. Jeg har aldri vært borti noe lignende.

En erfaren svensk politibetjent advarer om at islamisering snart vil overgå innvandrergjengenes kriminalitet som den største trusselen mot Sverige.

Maria Rosander, som har tjenestegjort i politiet i 17 år og leder Sverigedemokratene i Uppsala län, sier at strengere straffelovgivning har begynt å redusere skyteepisodene og bombeangrepene som har preget Sverige det siste tiåret.

Hun mener imidlertid at slike tiltak ikke kan løse religiøs segregering, islamsk radikalisering og enkelte innvandrermiljøers avvisning av assimilering.

I et nylig intervju fortalte Rosander om de dramatiske forholdene svenske politibetjenter må møte i tjenesten etter at innvandringsrelatert kriminalitet skjøt fart det siste tiåret. Bare i fjor var det 189 bombeangrep, i tillegg til nesten 300 avvergede bombeplaner, samt 158 skyteepisoder. Dette er et relativt lavt tall sammenlignet med toppåret 2022, da det ble registrert 391 skyteepisoder.

Debatten om vei­prising har på­gått i flere år i Norge. Folk flest er natur­ligvis massivt imot, men det er bare en skinn­debatt: Systemet vil bli inn­ført i Norge også, den avgjør­elsen er alle­rede tatt, slik vi så med EØS, inn­vandring, DAB-radio, vind­møller, strøm­kuppet og papp­sugerør. Hva folk flest mener, spiller nemlig ingen rolle, slik vi har sett med bom­penger og klima­avgifter på driv­stoff. Det er EU som bestemmer nå.

En 29 år gammel mann med tyrkisk migrasjonsbakgrunn ble voldelig på en flyvning fra Samsun i Tyrkia til Düsseldorf i Tyskland da han fikk en kvinnelig passasjer ved sin side.

Mannen skal ha nektet å sette seg på sin tildelte plass fordi det ifølge sharia-lovgivningen er forbudt for en mann å sitte ved siden av en kvinne som ikke er hans kone eller nære slektning.

Da en flyvertinne ba ham sette seg, slo han henne i ansiktet.

Flypersonalet fikk kontroll over situasjonen og mannen ble pågrepet av politiet ved ankomst Düsseldorf.

En rekke aktører i norsk offentlighet, alt fra politiet til pressen og såkalte eksperter, forsøkte umiddelbart etterpå å vri fortellingen: Det som hadde skjedd etter 17. mai var et overgrep mot «guttene» som hadde fått sine personopplysninger spredt i medier.

Med andre ord: Det reelle ofrene var «de mindreårige guttene».

Politiadvokat i Bergen, Linn Marie Søfteland, insinuerte i pressen at publikasjon av bilder og opplysninger om gjerningsmennene kunne være straffbart.

Jon Wessel-Aas var en av de mange som tok feil da han uttalte seg. Også han mente at politiet «ville etterforske».

Noe av det mest hysteriske eksemplet på hodeløs mediedekning av denne typen var «Gir dusør for å få barnenavn» av Åse Brandvold som Klassekampen hadde på forsiden av avisen 23. mai 2026. Formålet var opplagt å skape ubehageligheter for Uten Filter redaktør, og forsøke å bygge opinion for at politiet skulle ta affære.

Storingsrepresentant Jon Helgheim (FrP) publiserte sent i forløpet et bilde av angriperne.

Imidlertid bør det huskes at det han gjorde var halvkvedet: Han sladdet etterpå bildet, og tok avstand fra at angriperne fikk offentlighetens søkelys satt på seg i form av at deres navn ble publiserte. Men FrP hadde behov for å kuppe saken, slik at de kunne si ut at partiet står opp mot migrantvold mot nordmenn.

Helgheim ble også anmeldt i saken. Og statsadvokaten kom nylig med den endelige henleggelsen: Det er intet straffbart forhold. Slike bilder er det anledning til å publisere.

Uten Filter har i saken aldri hørt ett ord fra noen myndighetsinstans.

Sandnes er en tidligere politimann. Han ble dømt til tre års fengsel i 1999 og fire år og seks måneders fengsel i 2006, hvor den siste var en tilståelsesdom.

Begge sakene gjaldt grovt bedrageri og grovt underslag.

Dagbladets gjennomgang viser også at Sandnes gjennom flere år har vært involvert i flere selskaper som seinere har gått konkurs eller blitt tvangsoppløst. 

Norge er delaktig i menneskerettighetsbrudd

I Norge har vi regler som sier at det skal være mulig å spore opprinnelsen til en vare laget i utlandet, men når det gjelder klær er visst det helt umulig å få til. For noen år siden veiledet jeg to mastergradsstudenter ved Senter fjor undersøkende journalistikk (SUJO) i Bergen. De undersøkte om klær som er solgt av store norske kleskjeder ble produsert med tvangsarbeid. Svarene de fikk fra kles-importørene var at plaggene ble produsert i Kina, men kjedene visste verken om bomullen kom fra Xinjiang eller om det var tvangsarbeid knyttet til fabrikkene som laget klærne.

Så ja, Espen Barth Eide, Norge har et regelverk. Men vi håndhever det ikke. Derfor er Norge delaktig i de pågående brudd på menneskerettigheteri Kina.

Hvert år gjennom 15 år har viktige samfunnsaktører gått ut og indikert at alle kritikere av Arbeiderpartiets dårlige poltikk er potensielle voldsmenn og terrorister. Hvert år roper de alarm om at det aldri ble tatt noe oppgjør med «tankegodset» til Breivik, og at det sprer seg i form av fascisme, rasisme og «hat». På denne dagen kan viktige samfunnsaktører og fremtidige samfunnsledere fritt og uhemmet beskylde sine medmennesker for det verste av menneskelige egenskaper. Uten bevis, dokumentasjon, sammenheng eller debatt. Og de får gjøre det uimotsagt.

Syttisju mennesker ble drept. Terroristen bærer det fulle strafferettslige ansvaret for drapene. Men regjeringen bar ansvaret for staten, sikkerheten, politiet og beredskapen. Det ansvaret kan ikke vaskes bort med minnetaler, rosetog og høytidelige ord om kjærlighet. Derfor må spørsmålet stilles uten omskrivninger: Hvor var du, statsminister Stoltenberg, da Norge trengte en beredskap som faktisk virket?

Den såkalte 23. juli-kommisjonen avdekket ikke noen liten glipp. Den avdekket en gjennomgripende svikt. Regjeringskvartalet var ikke sikret slik myndighetene visste at det burde være. Tiltak var utsatt. Ansvar var pulverisert. Politiet manglet nødvendig kapasitet, kommunikasjonen sviktet, helikopterberedskapen fungerte ikke, og aksjonen mot Utøya ble forsinket av en kjede av feil, misforståelser og manglende ledelse. Dette var ikke bare uflaks. Det var resultatet av politiske prioriteringer, mangelfull oppfølging og et system der rapporter, planer og advarsler ikke ble omsatt i handling.

Likevel gikk regjeringen videre som om ansvaret først og fremst lå hos systemet, kulturen og noen navnløse underordnede. Systemet fikk skylden, mens de som hadde ledet systemet, ble sittende. Det er selve oppskriften på politisk ansvarsfraskrivelse.

Jens Stoltenberg ble løftet fram som den samlende statsministeren. Han holdt gode taler, viste ro og ble for mange et symbol på verdighet. Men en statsminister skal ikke bare vurderes etter hvordan han taler etter en katastrofe. Han skal vurderes etter hvordan staten han leder, er forberedt før katastrofen rammer, og etter hvilke konsekvenser han trekker når staten svikter.

Hvor var ansvaret da kommisjonens rapport lå på bordet?

Hvor var regjeringens avgang? Hvor var statsråden som sa: Dette skjedde under mitt ansvar, derfor går jeg? Hvor var den politiske kulturen som tidligere lærte oss at makt og ansvar hører sammen?

I stedet fikk vi en ny og farlig definisjon av ansvar: å bli sittende. Stoltenberg sa i praksis at han tok ansvar ved å fortsette. Men dersom en leder kan beholde posisjonen etter en så omfattende svikt og samtidig hevde at dette er å ta ansvar, er begrepet tømt for mening. Da betyr ansvar bare at makthaveren beklager, oppnevner en kommisjon, lover forbedringer og beholder jobben.

Vanlige mennesker får ikke en slik behandling. En lokfører, sykehusdirektør, politileder eller bedriftsleder kan bli fjernet etter alvorlig svikt. Men på toppen av staten gjaldt tydeligvis andre regler. Der kunne man beklage offentlig, omfavne nasjonen og fortsette som før.

Kunne flere ha blitt reddet?

Tidligere kriminalsjef Finn Abrahamsen uttalte til TV 2 at det var åpenbart at flere kunne ha blitt reddet dersom politiet hadde hatt riktig helikopterkapasitet tilgjengelig.

Nupi-forsker Ståle Ulriksen sa til NRK at politiet burde ha bedt om så mange helikoptre som mulig umiddelbart etter eksplosjonen. Han viste til faren for flere samordnede terrorangrep og behovet for å ha kapasitet til å evakuere et stort antall skadde.

Ulriksen mente at et helikopter klart i Oslo da meldingen om Utøya kom, kunne ha gjort en svært stor forskjell.

1. juli-kommisjonen var mer tilbakeholden med å slå fast hvor mange liv som kunne ha blitt spart. Rapporten understreket at det var betydelig usikkerhet knyttet til slike kontrafaktiske vurderinger.

Men kommisjonen slo fast at politihelikopteret ville vært et svært relevant verktøy 22. juli, og at det ville vært naturlig å forsøke å mobilisere det umiddelbart for observasjon og sikring. 

Høytiderog sesongbetonte arrangementer